KS Hovedstyre besluttet som ventet i forrige uke å nedlegge KommIT som program fra 1.1. 2016 etter endt prøvetid. Aktivitetene skal fortsettes og forsterkes ved å legges inn i linjen til KS sentralt. I tillegg blir det etablert et strategisk råd bestående av store og små kommuner som skal ha direkte påvirkning på både strategi og prioriteringer.
Hva gjør kommunesektoren?
Kommunesektoren tok i 2012 initiativ til å etablere programmet KommIT. Hensikten var å øke IKT-aktivitetene, samt å gi en sterkere og mer samordnet stemme til staten i IKT-politiske spørsmål. Allerede for et år siden ble det klart at KommIT ikke lykkes med å nå denne målsetningen. Det ble for mye operative aktiviteter som ikke alltid var samordnet og forankret, og for lite koordinert strategi og IKT-politiske signaler inn til staten.
Et konsulentfirma ble engasjert for å analysere situasjonen og for å foreslå tiltak som bedre kunne nå intensjonene bak etableringen av KommIT. Rapporten ble lagt frem i mars, og ble av meg kommentert som grundig og god. Rapporten foreslår at «politikk-områdene» som IKT-politikk og som bestiller av felles kommunal IKT-arkitektur og standardisering, skulle legges inn i KS så nær hovedledelsen som mulig. Den operative gjennomføringen av dette skulle legges til kommunene og markedet.
På hovedstyrets møte i KS sist fredag kom den endelige beslutningen. KS erkjenner at det ikke har vært god nok koordinering og samordning mellom det strategiske og interessepolitiske arbeidet i KS og de operative utviklingsoppgavene i KommIT. De slutter seg derfor til de forslagene som konsulentfirmaet fremmet, men med en viktig endring:
«Rapporten vektlegger i liten grad medlemmenes medvirkning og påvirkning. Et tett samarbeid med medlemmene er avgjørende for å lykkes i arbeidet med IKT-samordning i kommunal sektor»…. KS erfarer at det også er viktig at medlemmene involveres i det interessepolitiske og strategiske arbeidet. Slik KommIT-programmet var strukturert, fikk ikke programstyret en helhetlig oversikt over de store nasjonale satsingene med konsekvenser for kommunesektoren».
Som en konsekvens av dette etableres det et strategisk råd bestående av representanter fra ulike kommuner. Rådet skal ha som oppgave «å belyse sammenhengen mellom strategi, interessepolitikk og utvikling slik at kommunesektorens behov ivaretas».
Det første som skal gjøres er å utarbeide en samordnet digitaliseringsstrategi for hele kommunesektoren, samt gi en forsterket og mer helhetlig stemme overfor staten i den totale digitaliseringsstrategien for offentlig sektor. (Uheldigvis kalles dette rådet pt. for et Digitaliseringsråd; men da forveksles det med det Digitaliseringsrådet som departementet nå er i ferd med å etablere med Difi som sekretariat og som skal ha som oppgave å gi råd som kvalitetssikrer IKT-prosjekter til under 750 millioner. For å unngå misforståelser bør KS snarest endre navn på sitt «råd»).
I tillegg opplyser statsråd Jan Tore Sanner at det er nedsatt en arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra KS og KMD. Mandatet går ut på å finne frem til hvilke «samhandlingsmekanismer» som skal til for å få bedre samordning mellom kommunesektoren og staten. De skal se på både oppgavefordeling mellom KS, KMD og Difi, men også på hvilke områder staten kan ta større ansvar for utvikling av IKT-løsninger som dekker kommunenes behov. Det er åpenbart at det her i første rekke tenkes på helse- og omsorgsområdet. Arbeidsgruppen skal ledes av KMD og avgi sin innstilling medio november.
Hva gjør staten?
Så langt er alt bra. Stat og kommune skal gå hånd i hånd. Men alle problemer er ikke løst med dette. Det er viktig at ikke det nå blir at stat og kommune går hånd i bånd. Det vil si at det er staten som blir ledende.
Dette er en viktig balansegang. Statssekretær Paul Chaffey sa for 2 år siden da han akkurat hadde tiltrådd som statssekretær: «Vi bygger på sektoransvar og på lokalt selvstyre. Men drar vi det for langt kan vi risikere å underinvestere i det som skal være den felles kjernen. Derfor må vi sentralisere noen beslutninger. Dette gjelder både i staten og for kommunene». Dette er en riktig analyse. Spørsmålet er bare hvilke beslutninger som skal sentraliseres, altså avgjøres av staten.
Felleskomponenter er ett opplagt svar. Staten har nå også gitt uttrykk for at de vil overta utviklingen og forvaltningen av kommunenes egen «felleskomponent», nemlig SvarUT-tjenesten. Det er bra. Det er fornuftig at staten tar ansvaret for alle felleskomponentene. Men det finnes i dag ingen samordning innenfor staten av dette, hverken med hensyn til finansiering, drift eller eierskap. Folkeregisteret eies av Skatt, Matrikkelen av Kartverket, Altinn av Brønnøysundregistrene, og Sikker Digital Post (SDP) av Difi. Den siste har en forretningsmodell som er avvikende fra SvarUt.
Etter min mening bør eierskapet (herunder prioritering av videreutvikling og finansiering) ligge til Skate med det endrede mandatet jeg tidligere har foreslått. Driften kan legges andre steder.
Det er også fornuftig at staten – i samarbeid med kommunene – selv tar ansvaret for å utvikle IKT-løsninger som har betydning for begge forvaltningsnivåer, stat og kommune.
Men den sentrale utfordringen er å få nærmere inngrep på de hvilke IKT-tiltak som har betydning for kommunal sektor.
«Det er utfordrende for kommunesektoren at statlige etater iverksetter store digitaliseringsprosjekter hvor også kommunesektoren blir berørt uten at de statlige etatene koordinerer seg med hverandre eller (med) kommunesektoren. Eksempler på slike er meldingsutveksling i helse- og omsorgssektoren og innføring av Nødnett i Norge. I tillegg kommer de mindre satsningene som også krever betydelige ressurser i kommunene», sier KS Hovedstyre.
Hvem skal styre hvem?
Det er ikke noe fasitsvar i vår forvaltning på hvilke «samhandlingsmekanismene» mellom stat og kommune som er det beste. I hovedsak har det dreid seg om hvordan staten skal styre kommunene. Styringen kan ta ulik form, enten i form av regelverk, målkrav etc. Men det er åpenbart at det er viktigere med kultur enn struktur. det er viktigere å utvikle en kultur for samarbeid, enn å få dette til gjennom pålegg. Altinn-samarbeidet i sin tid er et eksempel på det. De tre etatslederne i Skatt, SSB og Brønnøysundregistrene så verdien av det felles behov, og fant samarbeidet gjennom det. Handlekraft og vellykkethet måles ikke alltid gjennom lover og forskrifter.
Kommunen har egne utfordringer i form av de mer enn 200 ulike fagsystemer som en enkelt kommune kan ha; at mange av systemene ikke er tilrettelagt for samhandling; at mange av kommunene har kommet svært kort i å ta bruk IKT; at man har et fragmentert og ofte lite kompetent IKT-leverandørmarked som ikke forstår kommunenes behov; etc.
Dette må det ryddes opp i ikke bare fordi det er ineffektivt, men også fordi det er et stadig større krav fra befolkningen om både økt krav til kvalitet, men også liten forståelse for ulik kvalitet mellom kommuner og forvaltningsnivåer. Det bør derfor utvikles felles løsninger for alle kommuner. Dess lenger tid det går før en får felles løsninger og nasjonale standarder, dess større blir kravet på sterkere statlig styring av kommunene.
Dersom en skal tro på det utsagnet som mange i kommunesektoren hevder, nemlig at det er kommunene som blir drivkraften i digitaliseringen av offentlig sektor, må det tas sterkere grep overfor leverandørmarkedet.
Det skjer altså positive ting på kommunesektoren med hensyn til bedre samordning, samtidig som en arbeidsgruppe vil komme til forslag til bedre samordning stat og kommune.
Men hva med «samordningsorganet» Difi?
Samtidig er rollen til «samordningsorganet» Difi fremdeles uavklart. Jeg spurte statsråd Jan Tore Sanner under eKommune-konferansen nylig når en avklaring ville komme. Han svarte at «det er viktigere med en god løsning, enn en rask løsning». Et typisk politiker-svar. Og det etter at det nå har gått over to år etter at Difi ble satt «i spill» som følge av at Difi-direktør Hans Christian Holte ble ny skattedirektør, og det ble igangsatt en evaluering av Difis rolle – en evaluering som for lengst er levert og gjort gjenstand for omfattende høring.
Riktignok er saken vanskelig, men alt tyder på at det er strid om den konklusjonen KMD er i ferd med å trekke. Men i løpet av høsten må en avklaring ha funnet sted.
Alt annet vil være en skandale.
