Nettnøytralitet er er relativt nytt begrep i internett-sfæren, men diskuteres med stadig høyere hyppighet. I USA har debatten nå blusset opp igjen etter at den sittende Trump-regjeringen har stilt seg uforbeholdent negativ til nettnøytralitet, et standpunkt som både sjokkerer og opprører mange. Som eneste politiske parti i Norge har vi i Liberalistene også inntatt et negativt standpunkt i denne saken.
Som begrep bærer nettnøytralitet en positiv konnotasjon. Hvem kan vel være mot nøytralitet? I virkeligheten er begrepet imidlertid en bevisst konstruert eufemisme for statlig kontroll og regulering av internett som ikke er til det beste for forbrukeren.
For hva er egentlig nettnøytralitet? Begrepet har lenge manglet en spesifikk definisjon som alle enes om, men det tilhengere i hovedsak tar til orde for er at internetttilbyderne skal behandle alle innholdsleverandører likt, og at ingen diskriminering på bakgrunn av leverandør, innholdstype, brukertype, applikasjoner og så videre skal finne sted. Det hevdes at dersom nettnøytralitetsregler ikke håndheves gjennom statlige reguleringer vil nettleverandørene gi fordeler til store innholdsleverandører som kan betale for bedre service. Om man ser på internett som en motorvei kan slike fordeler for eksempel ta form som «hurtigfiler» som gir de store aktørene en slags forkjørsrett på internett.
Problematisk ikke-diskriminering
Dette mener nøytralitetstilhengerne vil gå på bekostning av de små aktørene som ikke kan betale for slike hurtigfiler, og i siste instans vil de store aktørene kunne monopolisere innholdsdistribusjonen på internett, mens de andre må ta til takke med «restene». Innholdsdistrubusjon er bare ett aspekt ved saken, og nøytralitetstilhengerne påstår også at uten regler kan nettleverandørene i siste instans blokkere nettsider og legge til rette for omfattende sensur av internett.
Problemene med disse innvendingene er mange. Først og fremst bryter nøytralitetsprinsippet med de grunnleggende markedsmekanismene som gjelder for alle andre områder av samfunnet. Det er naturlig at man kan kjøpe seg mer av et gode, i dette tilfellet bredbåndskapasitet, ved å betale mer. Dersom man forhindrer dette ved tvang, hindrer man internett-leverandørene i å forvalte sin eiendom på den mest økonomisk hensiktsmessige måten, noe som til syvende og sist vil kunne gå på bekostning av alle internett-brukere.
Dersom man forhindrer dette ved tvang, hindrer man internett-leverandørene i å forvalte sin eiendom på den mest økonomisk hensiktsmessige måten, noe som til syvende og sist vil kunne gå på bekostning av alle internett-brukere
Det er gjerne slik i internett-sfæren at en relativt liten andel brukere legger beslag på en uforholdsmessig stor andel av den tilgjengelige båndbredden. For en tid tilbake rapporterte for eksempel en av de store amerikanske nettleverandørene, AT&T, at rundt 5 prosent av kundene konsumerte rundt 50 prosent av båndbredden, hovedsakelig til kapasitetskrevende tjenester som BitTorrent-nedlastinger.
Leverandørene har en egeninteresse i å gi flest mulig av deres kunder en best mulig internett-opplevelse. I tilfeller som nevnt over vil det derfor kunne gi mening å «diskriminere», eller nedprioritere, BitTorrent-datapakker for å unngå kraftig forringelse av hastigheten for den øvrige brukermassen. Alternativet vil være å redusere kapasiteten for alle, som kan resultere i tap av kunder, eller øke den samlede kapasiteten og sende regningen til kundene, som kan resultere i det samme. Det tredje alternativet kunne være å avkreve differensiert betaling av kunden basert på om man bedriver bredbåndsintensive aktiviteter, for eksempel Netflix-titting, eller mindre krevende aktiviteter som nettsurfing, e-postsjekking og lignende.
Begrenser fleksibiliteten
Dette er imidlertid ikke en praktisk løsning for kundene. Derimot er det mye enklere for innholdsleverandørene, som Netflix, å betale nettilbyderne for raskere levering, basert på en antakelse om at kundene ikke ønsker hakking og forsinkelse i filmavspillingen. Dette kan Netflix eventuelt kompensere for gjennom en mindre økning i abonnementsprisen. Dersom Netflix ikke har mulighet til å gjøre dette i nettnøytralitetens navn vil kunden i stedet belastes av nettleverandøren, som betyr at man vil måtte betale mer for alt innholdet dersom man vil at Netflix skal gå hakkefritt, inkludert tjenestene som ikke krever allverdens med kapasitet. Dette vil trolig være dyrere enn om Netflix tar regningen og eventuelt sender den videre til kunden.
Det sentrale, generelle poenget her er at dersom nettilbyderne fratas fleksibilitet til å utvikle businessmodeller som er økonomisk hensiktsmessige, og dersom de hindres fra å utnytte kapasiteten sin på en lønnsom måte, vil dette ha en negativ innvirkning på tilbydernes insentiver til å investere videre i utbygging av nødvendig infrastruktur for eksisterende og fremtidige tjenester. Dette vil alle tape på i det lange løp.
Internett blir gjerne sett på som «offentlig eiendom», men sannheten er at internett i all hovedsak består av infrastruktur som er privat eid
Saken har også en viktig prinsipiell dimensjon. Internett blir gjerne sett på som «offentlig eiendom», men sannheten er at internett i all hovedsak består av infrastruktur som er privat eid. PC-er, servere, datasentre, kabler og ikke minst den enorme kapitalen som investeres i utbyggingen av infrastrukturen som gjør internett mulig er primært privat, og det er derfor direkte feil å omtale internett som offentlig eiendom. Denne erkjennelsen legger sterke, prinsipielt begrunnende begrensninger på hva myndighetene legitimt kan vedta når det gjelder internett-reguleringer. Nettnøytralitet er et eksempel på slike reguleringer.
Færre, ikke flere reguleringer
Det er dessuten viktig å huske på at nettnøytralitet, som nevnt innledningsvis, er et nytt begrep som ble oppfunnet for bare få år siden. Internett har med andre ord eksistert i over 25 år før nettnøytralitet i det hele tatt havnet på agendaen, og de færreste vil nok hevde at internett ikke har vært åpent og fritt, eller fungert godt, i denne perioden. Nettnøytralitet er altså på mange måter et svar på et problem som ikke engang eksisterer, og de mange farene som nøytralitetstilhengerne advarer mot har simpelthen ikke manifestert seg.
Den største trusselen mot et åpent og fritt internett er ikke markedsaktørene – det er myndighetene
Samfunnet er allerede gjennomregulert nok, og man bør heller oppheve enn å innføre nye reguleringer, særlig på områder hvor det slettes ikke er nødvendig. Som på de fleste andre områder i samfunnet vil også internett-reguleringer bidra til å legge en demper på både konkurranse og innovasjon. Det er også viktig å huske på at markedet har mange innebygde mekanismer for selvregulering. Både internettilbydere og innholdsleverandører er i et gjensidig avhengighetsforhold og har en felles interesse av å levere gode tjenester til sluttbrukerne. Gjennom vanlige kommersielle forhandlinger er det fullt mulig å komme frem til betingelser som er til det beste for alle parter – uten behov for statlige myndigheters inngripen.
Den største trusselen mot et åpent og fritt internett er ikke markedsaktørene – det er myndighetene.
