Siste nummer av Newsweek (08.12.2017) markerte en interessant hendelse, nemlig at AOL Instant Messenger (AIM) er død.
Hva var så AIM? Jo, det var verdens største meldingsplattform, med 100 millioner brukere i 2001, på et tidspunkt da internett hadde 140 millioner brukere. Facebook har i dag lavere prosentandel av internettbrukere enn hva AIM hadde i sin storhetstid.
Kommentaren i Newsweek er, som vanlig, skrevet i kontekst av Donald Trump. Den drøfter hva som vil skje hvis Twitter lider samme skjebne som AIM i morgen. Etter Trumps iherdige twitring kaller Newsweek plattformen for "de Forente Staters presidentbibliotek". I skrivende stund har Trump foretatt nærmere 37 000 tweets – og de strømmer stadig ut.
Det sentrale spørsmålet blir da; hvem har tenkt på bevaringen av denne informasjonen, og i hvilken grad betegnes det som offisiell korrespondanse? Hvis Twitter dør i morgen, vil fremtidige generasjoner ha tilgang til presidentbiblioteket, eller vil dataene dø ut med selskapene? Vil vi oppleve det TCP/IP-oppfinner Vinton Cerf kaller for «dataråte»?
Landskapet er ikke som det en gang var
Arkivplikten er ikke en plikt som er vedtatt for å drive sysselsetting. Nei, det er et særdeles sentralt samfunnsansvar for å sikre en progressiv og bærekraftig samfunnsutvikling. Det å lagre offentlig informasjon og bevare informasjonsgrunnlaget for kommende beslutninger, konflikter og vitenskap er det som driver vår kunnskapsakkumulering over generasjoner.
Akkurat nå ser vi at »hyper-growth»-kommunikasjonstjenester gjør landskapet for hvor informasjon befinner seg veldig uoversiktlig. Hvis man skal ha et arkiv hvor alt fra Twitter, Facebook, Google+ og LinkedIn skal håndteres, så blir det fort vanskelig å manøvrere.
I en sak- og arkivverden hvor alt er sentrert rundt dokumentopprettelse og saksganger; hvordan passer alle disse uendelig skalerbare korrespondanseplattformene inn?
Konseptene vi har for arkiv skalerer ikke
Alt må i sky, selvsagt. Informasjonsmengden krever komplett skalerbarhet, derfor fungerer en server ved siden av kaffemaskinen dårlig. Jeg tror løsningen er at vi beveger oss vekk fra «dokumenter». Da saksbehandling og arkiv ble digitalisert importerte vi de fleste konsepter med oss fra den fysiske til den digitale verden, slik som dokumenter. Lovverket er for øvrig beviset på en svært tradisjonell tankegang rundt arkivet (dog at arkivforskriften for tiden er under en moderat revisjon).
Det å lagre offentlig informasjon og bevare informasjons-grunnlaget for kommende beslutninger, konflikter og vitenskap er det som driver vår kunnskaps-akkumulering over generasjoner
Tidligere hadde vi store, tunge saksmapper, med noen litt lettere dokumentmapper i seg. Så »digitaliserte» vi ved å lage så nøyaktige kopier vi kunne av disse på pc-en. Flott, digitalisering av Norge! Videre satt vi strøm på noen prosesser, og etablerte digitale saksbehandlingsprosesser og korrespondanse.
Vi kan utvikle dette konseptet videre, men konseptet vil på et tidspunkt ikke gi oss noe mer innovasjon av arkivet. Eller digitalisering av Norge for den saks skyld. Vi har ikke sjans til å drive dokumentfangst på dette nivået fremover. Derfor må vi bryte ned konseptet til de grunnsteinene det består av.
Helt fundamentalt så består arkivet og saksbehandling av lovverk + data. Vi må begynne der, og bygge på nytt. I fremtiden tror jeg det blir vitalt å se på arkiv og saksbehandling som håndtering av micro-informasjonsstrømmer – data om du vil.
Det å gå fra dokumentsentriske arkiver til informasjonssentriske arkiver er et konsept som vil ta oss langt på vei. Jeg er fortsatt ikke bombesikker på hvordan vi kommer oss dit, men en god start er å begynne å prate om det.
Så får tiden vise om vi evner å gi fremtidige generasjoner innsikt i Trumps presidentbibliotek, eller om Trumps twitring blir gjenstand for dataråte.
