I dag utgjør offentlige it-anskaffelser totalt 60 milliarder årlig og det er viktig at disse pengene gir god avkastning for både leverandør og kjøper. På så store beløp er det viktig at begge parter har et balansert forhold til risiko. Dette praktiseres mer eller mindre som enveiskjøring av det offentlige ved utlysninger av anbud. Ved nærmest alle offentlige it-anskaffelser blir all risiko lagt på leverandøren og dette forhindrer både mangfold, innovasjon og verdiskapning i både offentlig og privat sektor. Mange leverandører av it-utstyr blir ikke med i anbudskonkurranser fordi risikoen for å sitte igjen med kun et økonomisk tap blir for stort. Dette skader både it-bransjen og offentlig sektor.
Formålet med loven for offentlig anskaffelse sier:
Loven og tilhørende forskrifter skal bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektivt ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessig og likebehandling. Regelverket skal også bidra til at det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.
Stadig færre deltar i anbudskonkurransene
Stadig færre leverandører deltar i offentlige anbudskonkurranser. Dette er fordi at innenfor dagens system for it-anbudskonkurranser blir all risiko lagt på leverandøren av it-utstyr og løsninger. Det kreves nå at prisjusteringer ikke skal skje innenfor 12-24 måneder selv om markedet kan ha to nye produktlanseringer med helt ny teknologi. Noe som hele bransjen vet medfører prisjusteringer. Utgåtte modeller er det dessverre ikke mulig å levere siden produksjon av disse opphører nesten samtidig som ny og mer tidsriktig teknologi lanseres. Leverandøren gis heller ikke gi rom for justering på bakgrunn av valutaendringer. Selv om både verdien av dollar og euro til tider svinger kraftig og er helt utenfor leverandørens kontroll, anses ikke dette lenger av det offentlige som et element de vil ta hensyn til. Dette blir helt og holdent leverandørens risiko og ansvar. Normal praksis frem til nå har vært periodiske møter hvor prisjusteringer kontinuerlig gjennomgås basert på det som er utenfor leverandørens kontroll. I tillegg innføres begreper som dagsbøter, enorme kostnader i forbindelse med rapportering, endringer, og så videre.
På grunn av de «nye kravene» kvier mange leverandører seg for å delta i it-anbudskonkurranser som er utlyst av det offentlige
På grunn av de «nye kravene» kvier mange leverandører seg for å delta it-anbudskonkurranser som er utlyst av det offentlige. Besvarelse og analyse av anbudskontrakter er tidskrevende og kostbart. Mindre og lokale bedrifter med gode og innovative løsninger har ingen mulighet til å delta fordi man med nevnte krav er garantert å tape på å delta. Av den grunn bidrar ikke offentlige anbudskonkurranser til å skape nye arbeidsplasser og dermed vekst. Samtidig skader dette hele intensjonen med å effektivisere og digitalisere offentlig tjenester som skal gjøre prosesser enklere for publikum og de ansatte i det offentlige. Kvaliteten på tjenestene blir lavere og dette vil eskalere i årene som kommer dersom det ikke gjøres noe. De fleste som jobber med it-anbud i det offentlige har god kunnskap og innsikt i både sak og prosess, men blir hindret av et rigid regelverk og urimelige krav.
Er det riktig at det offentlige skal be sine leverandører og samarbeidspartnere om å risikere å tape penger på å gjøre en tjeneste? Eller må it-bransjen heve sine priser med 20-25 prosent for å sikre seg? Hvor er det blitt av begreper som samarbeid om best mulig løsning/leveranse, felles mål, gjensidig ansvar og vinn-vinn?
Jeg vil påstå at offentlige it-anbudskonkurranser kan forbedres for alle og at samfunnet som helhet vil tjene mye på mer nytekning i disse viktige innkjøpsprosessene.
Skal staten utvikle tjenester selv? Les Abelias kronikk: Når staten knuser markeder »
