I desember kom to amerikanske distriktsdommere med svært ulike kjennelser i søksmål om hvorvidt etterretningstjenesten NSAs masselagring av teledata krenker grunnloven.
Den første av disse kom fra dommer Richard Leon ved distriktsretten i USAs hovedstad. Han kom fram til at masselagringen «høyst sannsynlig krenker grunnloven» (se artikkelen rettslig nederlag for etterretning, med lenke til hele kjennelsen).
I romjulen kom dommer William Pauley ved en distriktsrett i New York fram til motsatt konklusjon. (Se for eksempel dekningen i The Guardian. Hele kjennelsen er publisert på documentcloud.org: NSA Bulk Collection Program Ruling pdf, 54 sider).
Kjennelsen går rett på sak. Allerede i første avsnitt skriver Pauley at terrorangrepene mot USA 11. september 2001 lyktes «fordi konvensjonell etterretning ikke kunne fange opp Al-Qaidas diffuse tråder».
Argumentasjonen bygger på ett – og kun ett – eksempel.
I 2000 fanget NSA opp syv oppringninger til et hemmelig Al-Qaida-hus i Yemen. Den som ringte, var Khalid al-Mihdhar, en av fem kaprere av flyet som styrtet i Pentagon. Oppringningene ble fanget opp i utlandet, på et vis som ikke gjorde det mulig å finne ut av hvor oppringeren befant seg.
Pauley skriver at dersom NSA hadde hatt tilgang til amerikanske metadata kunne de ha avdekket at Mihdhar ringte fra San Diego i USA, og varslet FBI.
Etter terrorangrepet «lærte myndighetene av sine feil» og iverksatte blant annet masselagring i NSAs regi av metadata fra enhver samtale til eller fra ethvert telefonapparat i USA.
– Dette butte verktøyet virker bare fordi det samler opp alt, konstaterer Pauley.
Derfor konkluderer han med at masselagringen av teledata er lovlig, og at kravet om at den må opphøre bygger på et konstruert motsetningsforhold mellom frihet og sikkerhet.
I kjennelsens nest siste avsnitt forklarer han det slik:
– Valget mellom frihet og sikkerhet er falskt, siden ikke noe er mer egnet til å skade borgerrettigheter enn et vellykket terrorangrep på amerikansk jord.
Over et halvt år er gått siden Edward Snowden lekket de første avslørende dokumentene om NSAs hemmelige virksomhet, blant annet masselagringen av amerikaneres teledata.
I denne perioden har ingen greid å påvise et eneste eksempel på at masselagringen har gitt noe avgjørende bidrag til kampen mot terror.
Den eneste forbindelsen mellom masselagringen og kampen mot terror er dette ene eksemplet som Pauley trekker fram.
Det er ikke et faktisk eksempel. Det er et hypotetisk eksempel: Dersom NSA hadde kunnet lagre metadata i 2000, kunne de ha varslet FBI om en Al-Qaida-agent i San Diego.
Og hva så? Pauley bare antyder at denne opplysningen var viktig. Han sier ikke annet enn «tenk om». Hans retorikk leder leseren til selv å føre tankerekken videre: Kunne 11. september vært unngått?
I årene som er gått siden 11. september 2001 er det blitt dokumentert at amerikansk etterretning og politi satt inne med mer enn nok opplysninger til å rulle opp nettverket som planla og gjennomførte terrorhandlingene.
Svikten var ikke mangel på informasjon, men manglende evne til å sette informasjonsbitene sammen. Svikten var at etterretningen – CIA – ikke holdt politiet – FBI – løpende orientert.
I en fersk artikkel i New Yorker dokumenteres hvordan NSA og CIA avdekket allerede i 1998 at Khalid al-Mihdhar var aktiv agent for Al-Qaida. CIA overvåket Mihdhar i Dubai og Malaysia i januar 2000. De avfotograferte passet hans, med visum til USA.
Det de ikke gjorde, var å varsle FBI. De varslet heller ikke innvandringsmyndighetene.
De samarbeidet med malaysisk etterretning om å overvåke et møte i Malaysia der Al-Qaida diskuterte planer om terrorangrep av typen 11. september, samt mot amerikanske krigsskip.
20. oktober 2000 ble krigsskipet USS Cole utsatt for et selvmordsangrep på havnen i Aden i Yemen, og 17 amerikanske soldater ble drept.
Ikke en gang da ble FBI informert om møtet i Malaysia eller om Khalid al-Mihdhar.
CIA fortsatte å spane på Mihdhar.
New Yorker-artikkelen peker på at det går fram av den offisielle 9/11 Commission Report at CIA visste at Mihdhar befant seg i USA da han ringte til det hemmelige huset i Yemen.
Pauleys antydning – og kjennelsen – hviler i beste fall på en misforståelse av denne rapporten, i verste fall på bevisst feilsitering.
Poenget er at FBI hadde mandat på å overvåke alle i USA med bånd til Al-Qaida.
Grunnen til at FBI ikke overvåket Mihdhar – at de ikke tappet samtalene hans, leste e-posten hans, skaffet seg innsyn i hans bankkontoer og så videre – var ikke at NSA manglet tilgang på teledata. Grunnen var at verken NSA eller CIA fortalte FBI at han fantes og at han var i USA. CIA har, som kjent, ikke mandat til å håndtere innenlandsoperasjoner.
Mihdhar-saken kan ikke brukes som argument for masselagring av teledata som antiterrorverktøy. Det er tvert om, nok et argument på at datalagring er en avsporing.
