Versjon 2.0 av IBM Lotus Workplace lanseres offisielt i dag. Den offisielle pressemelding foreligger ikke ennå, men en lang rekke publikasjoner har fått tilgang til styrte lekkasjer, blant dem New York Times og Business Week.
Lotus-avdelingen til IBM har satt seg fore å tilby nye utgaver av sin kjente programvare, tilpasset moderne tankegang med applikasjonsserver og relasjonsdatabase, framfor den akterutseilte Notes/Domino-plattformen.
Lotus Workplace 2.0 er en løsning som lar bedrifter styre alle brukerapplikasjoner gjennom IBMs applikasjonsserver WebSphere, også tekstbehandling, regneark og presentasjonsprogram. Klienten vil tilbys for alle tre PC-plattformer – Windows og Linux er klare nå, Apple Macintosh vil være klar om noen måneder – samt for en rekke PDA-er og avanserte mobiltelefoner. Workplace gir tilgang til e-post, kalender og andre samarbeidsverktøy, samt dokumenthåndtering, grunnleggende kontorverktøy og alle applikasjoner som bedriften legger ut gjennom applikasjonsserveren. Insisterer man på å bruke Microsoft Office, kan man utvide klienten med en plugin til klienten, og la Workplace også servere Word, Excel, Powerpoint og så videre – eller la Windows- og Mac-brukere beholde sine lokalt installerte Office-applikasjoner, og bruke Workplace til alle de andre oppgavene.
Det er overhodet ikke snakk om en tradisjonell tynnklientløsning der applikasjonene blir utilgjengelig straks nettkoplingen blir brutt. Applikasjoner lastes ned komponentvis, og dokumenter lagres også lokalt, slik at man også kan arbeide uavhengig av serveren, for eksempel ved å fylle ut skjemaer, skrive notater eller vise en presentasjon uten nettverk. Poenget er at applikasjonene ikke behøver å installeres under Windows, men i stedet kontrolleres av Workplace. Dokumenter – også avtaler og e-post – synkroniseres mellom server og klient etter den nye XML-baserte standarden SyncML. Grensesnittet man forholder seg til er ikke en nettleser, men applikasjonenes eget.
Serversentreringen innebærer store fordeler for IT-organisasjonen, fordi applikasjoner aldri behøver å installeres lokalt, utenom selve Workplace-klienten som forholder seg direkte til serverbasert drift og vedlikehold.
Workplace-klienten løser også typiske problemer knyttet til drift av PDA-er, siden også PDA-utgaven sørger for å synkronisere dokumenter og applikasjoner når den er oppkoplet. Uansett hva bedriften har av WebSphere-serverte applikasjoner, vil Workplace-drevne PDA-er gjøre dem tilgjengelige, automatisk tilpasset PDA-ens skjerm og øvrige ressurser.
Prisen blir nok et vektig argument. IBM regner med å tilby Workplace-klienten – med tilgang til samarbeidsverktøy og åpen kildekodebasert kontorvare – for to dollar per bruker per måned, inkludert support. Det er halvparten av det Sun vil ta for Java Desktop, gitt rabatten gitt for bedrifter som også kjøper Suns serverprogramvare.
Workplace 2.0 skiller seg ganske sterkt fra konkurrenter som Sun Java Desktop og klient-pakkene fra Novell/SuSE og Red Hat, og kan regnes som en mye mer helhetlig utfordrer til den tradisjonelle Wintel-PC-en. Egenskapene kan oppsummeres slik:
- tett integrert mot IBMs applikasjonstjener
- krever ikke Linux i bunn, men kan også kjøres på Windows og Mac
- ikke begrenset til PC-er, men kan også installeres på PDA-er og avanserte mobiltelefoner, også Symbian-drevne fra Nokia og Ericsson
- tilbyr operativsystemuavhengig og sentralt kontrollert installasjon av applikasjoner, uten at man må gi avkall på å installere applikasjoner som ikke kan håndteres av WebSphere, for eksempel spesielle verktøy for grafikk
- gir mange av fordelene ved en tynnklientløsning, samtidig som brukeren kan arbeide effektivt med Workplace-kontrollerte applikasjoner og dokumenter også når nettverket ikke er tilgjengelig.
Et viktig poeng er at dette lar bedrifter vurdere en gradvis overgang fra dagens Wintel-PC-er. Man kan i første omgang la Workplace ta seg av e-post, kalender og dokumentutveksling, og så i neste omgang planlegge en overgang til Workplace-levert tekstbehandling for noen medarbeidere.
For IBM står Workplace 2.0 sentralt i deres satsing på «on demand»-tankegangen, det vil si den tjenesteorienterte arkitekturen («SOA» eller «services oriented architecture») som de fleste store systemleverandørene tilstreber.
