KOMMENTAR: Rigmor Aasruds dager som «IT-minister» er talte. Om det ikke skjer i høst på grunn av 22. juli, vil det skje etter valget nær sagt uansett hvordan den rødgrønne regjering vil klare seg i valget.
Det er ikke et spørsmål om, men når, Aasrud forsvinner ut. Slik er politikken.
Når det skjer bør regjeringssjefen også tegne opp oppgavene til hennes departement på ny.
Men et nytt IT-departement er ikke veien å gå. Årsaken er åpenbar: Man får ikke mer innflytelse av å etablere et eget departement.
Det er ikke et nytt navn, en taburett og skarpskodde byråkrater som skaper makt. Når vi snakker om IT er det penger som generer makt. Å tro noe annet er enten naivt eller basert på ønske om ny jobb.
IT i offentlig sektor handler om rasjonalisering og derigjennom innsparinger i milliardklassen. Det handler ikke lengre om modernisering. Litt flåsete kan det bemerkes at offentlig sektor, i et IT-perspektiv, er i en «post-modernistisk» fase. Etter ti års somling (ref. situasjonen i politiet og en rekke andre etater) vil merkelappen «moderne» uansett være verdiløs.
Det er ingen tilfeldighet man gikk fra modernisering til fornying når IT-politikken skulle få sitt departementale hjem i den rødgrønne regjeringen.
Det er behov for knallharde IT-strategier som dramatisk endrer tjenesteproduksjon i velferdssamfunnet. Det vil bli smertefullt for store grupper byråkrater: De skal innfase nye arbeidsmetoder og i samme øvelse skrelle vekk sine egne arbeidsplasser.
Dette er endringer som vil komme i alle etatsledd, på tvers av alle departementer. Det griper gjennom nær sagt alt.
I dag er det Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet som har ansvaret med å koordinere digitaliseringen av offentlig sektor. Selv om det er lite negativt å si om Rigmor Aasruds innsats, så sier det seg selv at et koordinerende departement ikke har noen makt, og derfor lite å si når det virkelig gjelder.
Det eneste departementet som faktisk har det er Finansdepartementet. De kan tvinge sine underståtter, altså de andre departementene, å rasjonalisere og effektivisere. De kan tvinge gjennom og finansiere den omlegging som nøkkeletater i vårt samfunn må gjennom.
Men det fordrer også at vi styrker offentlig sektors samlede evne til å igangsette, etablere og drive nye IT-prosjekter. Kompetanse i møte med aktører som Accenture, IBM, Oracle og Evry er ikke bare enkelt, men staten har sterke kort på hånden gjennom å være den suverent største kunden. Denne rollen prøver Difi, Direktoratet for forvaltning og IKT, å forvalte etter beste evne. Milliardspørsmålet er om de er egnet og har myndigheten som skal til.
Nå passer det kanskje å minne om hva som var forløperen til Difi: Statskonsult. Da de forsøkte seg i det konkurranseutsatte næringslivet, som en kommersiell men statseid konsulentsbedrift, endte det med blodrøde regnskap. I dag er dette grunnfjellet i Fornyingsdepartementets viktigste underliggende direktorat.
Og en ting til: Den øverste administrative lederen for Fornyingsdepartementet er en person som må bære mesteparten av ansvaret for at politiet sliter med IT-verktøy fra slutten av 1970-tallet. Den personen er departementsråd Ingelin Killengreen. Det er vanskelig å forstå at hun kan fortsette som øverste byråkrat i departementet som har som hovedoppgave å påse at digitaliseringen også kommer til offentlig sektor... Jeg rettet sterk kritikk mot henne før 22. juli-kommisjonen kom med sin drepende rapport. Jeg ser ingen grunn til å dempe kritikken.
Fornyelsesdepartementet har ikke lykkes med å få omdreining på IT-politikken.
Det var derfor ingen tilfeldighet at Jens Stoltenberg bruker Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, statsråd ved statsministerens kontor, til å tvinge digitaliseringen gjennom i offentlig sektor. Det var Stoltenberg som presenterte regjeringens omfattende og nødvendige digitaliseringsstrategi, med Aasrud som haleheng.
Stoltenberg og Statsministerens kontor har makt. Det har ikke Aasrud.
Dette er faktisk ingen kritikk mot Aasrud, eller departementet hun leder. Hun og de har gjort mer enn det man kunne forvente. Men det hjelper ikke når de ikke har hatt tilstrekkelige verktøy eller rammebetingelser.
IT-politikk er for viktig til å bli stuet inn i et eget departement. Det handler ikke om informasjonsteknologi, dette. Dette handler om å jobbe på en annen måte fordi teknologiske fremskritt gjør det mulig. For å ta ut gevinsten må det annet enn festtaler og koordinerende møter med fine intensjoner. Det må makt, pisk og penger til.
Den eneste i regjering som kombinerer alt dette er finansministeren.
