I Stortingsmeldingen Eit informasjonssamfunn for alle (St. meld. Nr. 17 2006–2007) ble det kategorisk slått fast at det «lønner seg» å investere i fri programvare. En undersøkelse i kommunesektoren gir et noe mer nyansert bilde.
I Storingsmeldingen heter det:
_logo.svg.png){kind=logo}
«Løysingar med opne kjeldekode gir eit potensial for lågare kostnader … For at open-kjeldekodebaserte løysingar skal vere eit reelt alternativ, må ein auke kompetansen om open kjeldekode. Ei kompetanseheving vil bidra til at den einskilde statlege eller kommunale verksemda får eit betre grunnlag til å gjere «rette» val m.o.t. teknologi og IT-løysingar.» (Mine uthevinger).
Dette er fulgt opp av Friprogsenteret som sier: «Det er Friprogsenterets generelle oppfatning at man gjennom et helt livsløp vil spare penger ved å velge fri programvare, ettersom man sparer lisenskostnaden.»
Det slås dermed fast, uten videre begrunnelse, at fri programvare gir lavere kostnader, men at innsikten og forståelsen for dette ikke alltid er til stede slik at en må øke kompetansen innenfor offentlig sektor om dette, slik at etatene/kommunene kan treffe «rette» valg med hensyn til IT-investeringer. Med andre ord: Hvis en bare får større innsikt i hva fri programvare er, vil en i større grad investere i det, med lavere kostnader som resultat.
Det er åpenbart at en her mener at investering i fri programvare gir et bedre bedriftsøkonomisk resultat enn tilsvarende investering i proprietær programvare.
Er det nå så sikkert? Og er det nå så sikkert at det er økonomiske vurderinger som ligger bak valg av fri programvare? I undersøkelsen som er gjort i forbindelse med arbeidet med boken Gevinstrealisering av IKT i offentlig sektor som kommer til høsten (og som presenteres på Nokios-konferansen i Trondheim i oktober), er svaret mer nyansert.
Det er åpenbart at fri programvare koster mindre enn tilsvarende proprietær programvare fordi en slipper å betale lisenskostnader. Den initiale investering er derfor lavere. Men det sier ingenting om følgekostnadene over år. Og viktigere: det er ikke på grunn av pris og kostnader en velger fri programvare. Ved anskaffelse av fri programvare er det andre momenter som tillegges vekt og som følgelig har betydning for etatenes «gevinstrealisering»:
- Betydningen av gjenbruksverdi: At samme investering kan brukes flere ganger (eventuelt med mindre endringer) i etater med tilsvarende problemstillinger.
- Betydningen av kompetanseoverføring: At en vektlegger å bygge opp kompetanse på IT-løsningene i nærmiljøet, enten hos privat næringsliv eller på høyskolenivå.
- Betydningen av innovasjon og utvikling: Å bruke fri programvare i et planlagt utviklingsprosjekt på en måte som proprietær programvare ikke tillater da en i de tilfelle i større grad blir avhengig av leverandørens medvirkning og innsats.
Det som er et fellestrekk ved anskaffelsene av fri programvare i kommunesektoren er at de i betydelig grad er utviklingsprosjekt. Den løsningen som ble etterspurt måtte utvikles og ikke kjøpes som hyllevare. Samtidig var tenkningen omkring anskaffelsen basert på en delingsfilosofi i to etapper:
- En ønsket en utviklingsprosess mellom de som anskaffet leveransen og leverandøren
- Samtidig ønsket en at løsningen skulle gi grunnlag for anvendelse eller kompetanseutvikling i andre miljøer i og utenfor kommunal sektor.
Slike kjøpskriterier representerer imidlertid betydelige utfordringer til tradisjonelle IT-leverandører, nemlig å komme bort fra passiv inntekt fra brukerlisens til aktiv inntekt for å vise hvilke muligheter som ligger i løsningen sammen med brukerne. Dette oppfattes som en trussel – og ikke en utfordring – fra IT-leverandørens side fordi det bryter med leverandørens forretnings- og inntekstmodell og krav til kompetanse hos leverandøren.
Konklusjon:
- Fri programvare kan hevde seg i konkurransen når en kun legger vekt på bedriftsøkonomiske begrunnelser
- Dette forutsetter at brukeren er inneforstått med en dreining i driftskostnader fra lisens- til utviklingskostnader
- Utfordringen ligger i at dette kolliderer med leverandørenes forretningsmodell
- Det som kundene vektlegger som «nettverks»- eller «spredningseffekter» oppfattes som trussel for leverandørenes totale inntektsstrøm
- Programvareutvikling kan ikke lenger sees på som et produkt, men som en prosess. Programvare er ikke lenger noe som utvikles i de lukkede (bedrifts)rom, men i samarbeid, og hvor kundedeltagelsen er viktigste elementet.
Men allikevel er det langt fra å peke på disse gevinstene, og å realisere dem. Utbredelsen og gjenbruken av fri programvare er begrenset. Hva er årsakene?
- Kompleksiteten øker. Innovasjonsaspektet innebærer en samhandling mellom bedriften (kommunen) og leverandøren for i fellesskap å utvikle og skape nye, gode løsninger. Det er i seg selv en utfordring. I tillegg kommer at det skal være en åpen innovasjonsprosess med en 3. eller 4. part, nemlig en annen kommune eller etat. Nye relasjoner bygget med flere interessenter i den åpne innovasjonsprosessen er komplekse. Den motstand som ligger iboende i enhver innovasjonsprosess som tenker nytt og annerledes, vil formodentlig være større når den går ut over bedriftens grenser.
- Kulturelle og fokusmessige forskjeller. Det kan nok også være kulturelle forskjeller mellom kommuner med hensyn på fokus – intern effektivisering eller bedre kundetjenester? Det er lite sannsynlig at ledelsen i alle kommuner vil ha samme fokus til enhver tid.
- Utfordring mot styringsstrukturen. Innovasjon betyr per definisjon at en må prøve og feile. Her kan det også være en kulturforskjell knyttet til hvor risikovillig den enkelte kommune kan være. Det å gi slipp på en «top-down» og analytisk tilnærming til et forbedringstiltak, til fordel for en «bottom-up» og søkende tilnærming, kan også innebære utfordringer på struktur og ledelse i en organisasjon. Å opprettholde effektiviteten i en organisasjon samtidig som en slipper opp for en åpen innovasjonsprosess, er en utfordring for mange ledere.
I sum er det andre kriterier for valg av fri programvare enn valg av proprietære systemer. Valget møter også helt andre utfordringer både hos leverandøren, men ikke minst internt i forhold til en tenkt delingsfilosofi.
