I går avgjorde dommer Tom Vold i Stavanger tingrett hvorvidt advokatfirmaet Simonsen kan kreve å få utlevert fra Lyse navnet på kunden som la ut en kinokopi av suksessfilmen «Max Manus».
Hva utfallet ble, får vi ikke vite. Dommeren har nemlig brukt paragraf 28 i tvisteloven, som åpner for hemmelighold dersom det er fare for at motparten kan forspille bevis.
Dette høres umiddelbart ut som om noen prøver å feie noe under teppet. Er det Simonsen som ikke vil det skal bli kjent at de tapte saken? Eller er det Lyse som ikke vil vi skal vite at de tapte den? Eller er det som Simonsen-advokaten Espen Tøndel sier, at det handler om fare for bevisforspillelse? Eller er det slik at Max Manus-piraten av taktiske hensyn ikke skal vite at hun/han er avslørt?
«Max Manus»-saken av en noe annen karakter enn en banal sivilrettslig sak - som for eksempel en tvis mellom tidligere ektefolk. Det handler om et prinsipp. Et prinsipp som kan bli viktig for alle norske nettbrukere. Kan man risikere å bli utlevert til tilfeldige private aktører dersom man gjør noe som noen mener er mistenkelig? Skal man måtte risikere å få brettet ut sine private nettaktiviteter i en rett, selv om disse viser seg ikke å være straffbare?
Dette er momenter flere kommentatorer har satt fram det siste døgnet. Dagbladets Jan Omdahl vil ha en politisk avklaring. Og Teknisk Ukeblads Anders Brenna forlanger via Twitter at dommeren skal gi en begrunnelse før kl. 16 i dag (om en time i skrivende stund). I motsatt fall vil han ha offentliggjort dommen.
Slik mediestøy hadde vært helt legitim dersom dette hadde dreid seg om generelle forhold. Ingen tvil om det. Men dette handler om noe mye snevrere og mindre viktig enn det norske folks rett til privatliv.
Vi må ha klart for oss at Max Manus-saken er et enkelttilfelle, og at det dermed ikke er snakk om å åpne for en generell tillatelse til overvåking i hytt og vær. Filmselskapet anmeldte det de mente var et grovt overtramp mot opphavsretten til politiet. Noe det utvilsomt var. Det sier seg selv at dersom du møter opp på en filmpremiere, tar opptak og legger resultatet ut på nettet, så har du brutt en lov eller to ut over forseelsesnivå.
Politiet ville ikke ta i saken – den ble lite viktig, for krevende å etterforske og havnet følgelig nederst i bunken. Da var alternativet for filmselskapet å gå til sivilt søksmål. Problemet var bare at de ikke hadde noen å gå til sivilt søksmål mot. Dermed måtte de innlede egen etterforskning. Noe de har like mye anledning til som for eksempel justismordeksperten Tore Sandberg.
Alle med tilgang til enkle nettverktøy kan se hvilke IP-adresser som brukes til å laste opp eller ned fra Pirate Bay eller andre torrent-trackere. Men de vet altså ikke hvem som skjuler seg bak disse adressene. Det må de i så fall spørre nettleverandørene om. Og nettleverandørene er naturlig nok livredde for å miste kunder til konkurrenter som har større vilje til å holde på hemmelighetene.
Verken bredbåndsleverandøren, myndighetene eller utenforstående kan logge aktivitetene vår systematisk eller overvåke vår nettaktivitet uten aktverdig grunn. Det må foreligge mistanke dersom slikt skal skje. Ikke mistanke om hva som helst, men mistanke om at nettaktiviteten innebærer eller har sammenheng med alvorlig kriminalitet (to års strafferamme er tommelfingerregelen).
Foreligger denne mistanken, kan politiet (også uten rettskjennelse) be om innsyn i bredbåndsleverandørens logger. Det er da opptil nettleverandøren å bistå politiet eller ikke. Dersom politiet kan vifte med en rettskjennelse, blir bredbåndsleverandøren tvunget til å bistå med den informasjonen de sitter på. Selv med EUs nye datalagringsdirektiv, som sannsynligvis vil bli innført i Norge og som innebærer minst et halvt års obligatorisk lagring av brukerdata, vil denne regelen gjelde. EU har faktisk innskjerpet den gjennom flere tillegg, slik at direktivet ikke skal kunne misbrukes.
Men tilbake til Max Manus-saken: Det er altså ikke myndighetene som krever innsyn her, men et advokatfirma som representerer et privat selskap. Lyse har sagt nei, og det ville utvilsomt være oppsiktsvekkende om retten sier ja.
Det hadde vært fint om vi fikk vite hva som er tilfelle. Men demokratiet består nok fortsatt.
Og vi kan jo håpe at noen lekker. Uansett blir dommen kjent når bevisene - om de finnes - er klare.
Oppdatert 7/5-2009 kl. 09.00
