Et av temaene i torsdagens Redaksjon 21 på Norsk Rikskringkasting var (for n-te gang i et av de tradisjonelle mediene) Internett som problembarn; den anarkistiske mediekanalen der alt er lov og ingen har kontroll.
Forløpet for "problemstillingen" var uthengingen av Kronprins Haakons kjæreste Mette-Marit Tjessem Høiby. En av de nyeste aktørene i nettavisfloraen publiserte rykter i den hensikt å skaffe seg oppmerksomhet. Målet ble da også delvis oppnådd, om enn på en litt annen måte enn nettpublikasjonens redaktør sannsynligvis hadde ønsket.
Flere av nettets aviser, inkludert digitoday.no, begynte å stille kritiske spørsmål rundt lovligheten av å publisere potensielt injurierende materiale
på Internett i form av rykter.
Konsekvensen ble til slutt at styret i nettselskapet grep inn og avsatte redaktøren for deretter å publisere en pressemelding hvor de beklaget det inntrufne. Daglig leder i selskapet overtok redaktørrollen og fortalte overfor digitoday.no at nettstedet var en kommersiell tjeneste hvor styret hadde det avgjørende ordet også på det redaksjonelle plan.
"Avisen" hadde altså ikke den uavhengige redaksjonelle profilen som de fleste andre norske mediebedrifter uansett distribusjonskanal påberoper seg.
Det er et helt vanlig prinsipp at den som er utpekt til ansvarlig redaktør i en publikasjon, er ansvarlig for alt innholdet i publikasjonen, inkludert kommersielle ytringer.
Den ansvarlige redaktøren ble altså av sitt eget styre ikke sett på som ansvarlig nok (kanskje ikke minst overfor annonsørene) og mistet jobben - paradoksalt nok fordi mannen, som tidligere jobbet for Se og Hør, ikke fulgte vanlige journalistiske normer om dokumenterte påstander, men valgte å kjøre en rendyrket britisk tabloidstil på nettet i stedet.
Om NRKs Redaksjon 21 på sin side gjorde en veldig oppegående journalistisk vurdering i sitt eget torsdagsprogram får andre vurdere. De brukte et enkeltstående tilfelle på nettet, der innholdet i artikkelen ble dysset ned i alle andre medier, og puttet alt internettinnhold i en sekkepost med påstanden: "en av de største truslene mot det norske monarkiet i dag er Internett".
I sin konsekvensanalyse viste programleder Knut Olsen til at en dansk tabloidavis som torsdag hadde plukket opp innholdet av saken på det norske internettet og videreformidlet "saken" i sin papirutgave.
I tillegg mente Redaksjon 21 at situasjonen var gått så langt at statsminister Stoltenberg hadde måttet gripe inn for å roe rykteflommen rundt dronningemnet og den vordende kongen.
Dermed ble internettguru Gisle Hannemyr og leder av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, kalt til studio på Marienlyst for å forklare hva som egentlig var i ferd med å skje. Mens Hannemyr mente at utglidningen ikke hadde noe med Internett å gjøre, men var en generell trend i samfunnet og innen journalistikken spesielt, satte Kokkvold seg på sin høye hest og mente at dette var lavmål som ikke kunne karakteriseres som journalistikk i det hele tatt.
Hannemyr repliserte at nettstedet da vitterlig så ut som en nettavis og hadde en journalist fra kjendispressen i sin midte. I mellomtiden kretset Knut Olsen over som en hauk for å få dem til å innrømme at Internett var rene Ville Vesten og at det ansvarlige landskapet som ble malt var altfor rosenrødt.
Det som egentlig burde vært et kjernesvar i diskusjonen ble aldri nevnt og går langt utover journalistikkens prinsipper - kall det gjerne sunt bondevett.
De fleste har fått innarbeidet såpass bra normer at man vet at om man fremmer en påstand i en diskusjon, bør man helst kunne underbygge den. Det
gjelder spesielt i tilfeller hvor påstandene er av negativ karakter og omhandler andre personer.
Så enkelt er det.
Så når Olsen hevder at på Internett er alt lov, forventer vi dokumentasjon. Den blir selvsagt aldri fremlagt. Freleggelsen ville jo uansett gå langt utover tidsrammen i et TV-program hvor showet ruller videre til neste sak uten hensyn til om saksbildet blir fullstendig presentert eller ikke.
Så enkelt slipper man ikke unna på Internett.
Der er reaksjonene fra publikum direkte til journalistene spontane og umiddelbare hvis man har blamert seg.
Muligens kommer det en storm av telefonhenvendelser mot NRK etter programmer som Redaksjon 21, men det slipper programlederne å ta stilling til. Muren av sentralbordpersonell er ofte svært flinke til å filtrere kontakten mot omverdenen.
Og siden ingen lenger gidder å sende sneglepost, og siden TV fortsatt ikke er et interaktivt medium, må seerne ty til nyere kommunikasjonsformer som
tekstmeldinger og e-post. Men den sistnevnte formen foregår jo over Internett, noe som Olsen per definisjon mener er farlig.
Så da benytter han seg vel heller ikke av mediet, da.
Og skulle Olsen eller andre TV-stjerner tilfeldigvis ha sluppet noen ytringer på Internett, vil de fort oppdage at de potensielt injurierende påstandene om Mette-Marit bare blir barnemat i forhold til de horrible beskyldningene vilt fremmede mennesker kan fremme om din egen mentale tilstand og ditt åndsverk hvis de mener at du som journalist tar feil
I en del tilfeller kan kritikken fra leserne nå høyder som gjør at faren for selvsensur blant nettjournalister er større enn faren for at ytringsfriheten tøyes: man kvier seg i enkelte tilfeller for å publisere sakselementer når man vet at mottakerne leser informasjonen med lupe.
Saumfaringen foregår ned til i minste detalj og kverulantene vil alltid få et vikarierende argument for å sende enda en klage på en artikkel.
Mediesensur er vel ikke akkurat det man assosierer med Internett, er det vel Olsen?.
Norsk lovverk gjelder uansett akkurat like mye på Internett som i andre medier.
Det synes for eksempel klart gjennom prinsippet om at internettoperatørene, de som sørger for at distribusjonskanalene fungerer fram til brukerne, etter all sannsylighet ikke har juridisk hjemmel til å kutte forbindelsen til nettsteder på grunn av meningsforskjeller om innholdet. Det ville vært det samme som om trykkeriet i et ukeblad plutselig slo av maskinene eller avisbudene nektet å levere publikasjonen fordi de én dag ikke likte innholdet.
På Internett er fremme av dyresex like ulovlig som overalt ellers i samfunnet, tyveri likeså, for å nevne noen tradisjonelle forbrytelser som foregår også på nettet.
Forskjellen er naturligvis at ved hjelp av Internett er alt av verdens positive og negative sider kun noen tastetrykk unna. Terskelen for å bli publisist er lav og tilgjengeligheten for brukerne er enorm på enhver form for informasjon.
Det er forståelig at det synes overveldende på de fleste å få hele kloden inn i stua på en liten PC-skjerm.
I et slikt landskap, hvor informasjonsmengden er så stor og brukeren er den egentlige redaktør, blir det svært viktig for hver enkelt medieaktør å markere seg.
Prinsippet om tilbud og etterspørsel gjelder kanskje i større grad her enn noen andre steder. Vinnerne blant merkevarene uansett medium er alltid dem som bygger mest tillit i forhold til forventningene.
At informasjonen er tilgjengelig via et medium er imidlertid ikke det samme som at det blir konsumert og videreformidlet.
Det erfarte vel også Se og Hør-journalist Gudmund Lindbæk da han etter lang betenkningstid publiserte ryktene på nettet og møtte en kald skulder på innholdet fra de største mediene i Norge.
Det var nok en del nordmenn inne for å lese den famøse artikkelen den tiden den lå ute, men neppe mange nok til å velte monarkiet.
Til det er det sunne, norske bondevettet alt for dominerende.
