Det som vi i dag kjenner som selve definisjonen på Den Nye Økonomien - økt økonomisk vekst med redusert inflasjon og lavere arbeidsledighet - ble en realitet.
| Nøkkelparametre | Årlig vekst før 1995 | Årlig vekst etter 1995 |
| Vekst i BNP | 3,0% | 4,3% |
| Produktivitetsvekst | 1,7% | 2,8% |
| Arbeidsledighet | 6,6% | 4,8% |
| Inflasjon | 3,3% | 2,3% |
Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, forsøker i en meget debattert bok - The Coming Internet Depression - å forklare hva som er de underliggende årsakene til Den Nye Økonomien. Enda viktigere: Han forklarer hvorfor Den Nye Økonomien nå er i ferd med å snu, og at verden går inn i en økonomisk depresjon. Han forsøker også å vise hvordan vi skal unngå Den Store Depresjonen.
De underliggende drivkreftene er selvsagt komplekse og sammensatte, men Mandel har en forfriskende klar forklaring. Det er ikke teknologien - Internett-utviklingen - som alene er forklaringen. Hvis en skulle peke på én årsaksfaktor ligger den i tilgang på risikokapital - altså venture-politikken.
Mandel forklarer fenomenet slik: I USA - og spesielt i California - var det utover i 90-årene tilgang til en betydelig mengde risikovillig kapital, plassert i blant annet pensjonsfond, og forvaltet utenom det tradisjonelle bankmiljøet. Denne kapitalen ble pløyet inn i teknologiselskaper ledet av personer som var villige til å ta høy risiko, og bygge sin økonomiske fremtid på fremtidige gevinster i form av opsjoner fremfor høy lønn.
Nye aktører fikk finansiell styrke til å utfordre de tradisjonelle aktørene på deres egne markeder ved hjelp av ny teknologi; Netscape utfordret Microsoft, Amazon utfordret Barnes&Noble, eToys utfordret Toys "R" Us, E*Trade utfordret de etablerte aksjemeglere, nye telekomselskaper utfordret de store teleaktørene, og så videre. Det førte til at innovasjonstakten i utviklingen av nye produkter og nye måter å betjene markedet på, økte.
Dette er kjernen i Mandels forklaring: Det er ikke teknologiutviklingen og fremveksten av Internett i seg selv som skapte Den Nye Økonomien. Det var tilgangen til risikovillig kapital og opsjonsordninger som skapte nye aktører som utfordret de gamle, og som i sin tur førte til at innovasjonstakten hos de etablerte aktører økte. Alle bransjer og bedrifter - energiselskaper, sykehus, dagligvareforretninger, bilprodusenter - må investere stadig mer i IT for å øke innovasjonstakten i produktutvikling, redusere prisene, øke produktiviten, etc. Produktiviteten øker, veksten i BNP øker, inflasjonen senkes og arbeidsledigheten går ned. Dette er en oppadgående spiral som øker i stadig hurtigere tempo.
På samme måte kan den nedagående spiral fort oppstå. En fallende tendens for børsnoterte teknologiselskaper vil føre til mindre investeringer i risikofylte teknologiselskaper, noe som vil redusere innovasjonstakten og investeringer i teknologi. Prisene på teknologi vil ikke lenger falle så raskt som tidligere, og kan til og med flate ut. Men det viktigste av alt: innovasjonstakten dempes fordi etablerte aktører ikke lenger vil føle presset fra nye konkurrenter med nye produkter eller lavere priser. Enhver lønnsøkning fører derfor uvegerlig til høyere priser ut til markedet. Inflasjonen øker og vil smitte enhver sektor i markedet - som et annet datavirus.
Mandel sammenligner den nåværende situasjon med tiden forut for børskrakket i 1929, for å forklare hva som vil kunne skje. Oppgangstiden i 20-årene skyldtes risikovillig kapital som kunne finansiere den tids nye innovative produkt: bilen. Også denne finansieringen skjedde i stor grad utenfor bankvesenet. Banker hadde tradisjonelt gitt lån til bønder og tradisjonell forretningsvirksomhet. Men for å øke takten i utviklingen av den nye industrien, måtte bilprodusentene finne nye finansieringskilder. Det åpnet opp for selvfinansiering av biler, biler ble produsert og kjøpt på kreditt. Det var General Motors som begynte i 1919. Dette spredde seg fort til hele økonomien: 75 prosent av bilene ble kjøpt på kreditt, 90 prosent av møblene ble kjøpt på kreditt, 75 prosent av vaskemaskinene, 65 prosent av støvsugerne, 25 prosent av smykkene, 80 prosent av grammofonene, etc.
Både varekjøp og investeringer på børsen ble altså kredittfinansiert.
På våren 1929 begynte "aksjeboblen" å vise tegn til tilbakefall; det spredde seg raskt til andre industrier, men rammet bilindustrien hardest: I løpet av ett år stoppet praktisk talt bilsalget opp. 60 prosent av de ansatte i bilindustrien - flere av dem høyt kvalifiserte fagarbeidere - ble sparket.
Hvordan da unngå Den Store Depresjonen?
De første krisetegn er nedgangen i børsverdi på teknologiaksjer. Deretter kommer utflating av prisreduksjonen på IT-utstyr og -løsninger. Til sist kommer redusert investeringsvillighet.
Det første krisetegnet ser vi nå. Nedgangen på IT-aksjer vil fortsette å falle, spesielt innen en stor sektor - telekomindustrien. Den er nylig blitt deregulert, har hatt en langt lavere prisreduksjon på sine produkter enn IT-industrien (10 prosent årlig mot 24 prosent årlig), og er tvunget til å ta opp store lån for å finansiere investering inn i nye forretningsområder og nye geografiske markeder. Allikevel har de hatt en en god avkastning. De statlige eiere har sørget for det. Nå børsnoteres teleselskapene over hele Europa, inkludert Telenor. Fra nå av vil alt bli vanskeligere. Telenor vil presses for marginer, aksjeverdien vil falle. Den som i dag har kjøpt Telenor-aksjer har ikke kjøpt noe gullkantet papir.
Hva kan da gjøres for å hindre den kommende depresjon?
Her er bokens svakhet: Mandels analyse er langt bedre enn hans konklusjoner. Han etterlyser det 21. århundrets John M. Keynes, en ny samlet politikk som endte den Forrige Depresjonen - en balanse mellom spare- og etterspørselstiltak, en balanse mellom frie markeder og offentlig styring. Men han sier lite om det annet enn oppmuntring til innovasjon (det betyr endrede skatteregler for etablering av bedrifter, opsjonsordninger, etc.), satsing på forskning og utvikling (det innebærer blant annet utbygging av bredbåndsnett til forskningsinstitusjoner og bedrifter fremfor til husstander), og statens engasjement til å investere og etterspørre teknologi og teknologiløsninger (det betyr at utsettelse av en statlig innkjøpsportal er gal beslutning til galt tidspunkt).
I 30-årene var hovedutfordringen å få fabrikkene og samlebåndene til å surre og gå. Ved begynnelsen av det nye årtusenet er hovedoppgaven å oppfylle den innovasjonstakten som ligger i Moores lov om mikroprosessorer, og Metcalfes lov om nettverkstilknytning.
Mandels bok er både inspirerende og tankevekkende, men også meget kontroversiell. Det må også sies at den er langt bredere i sin omtale av årsaksfaktorer enn jeg har beskrevet her. Ikke minst vektlegger han myndighetenes pengepolitikk, og den økte verdenshandelen som en del av årsaksrekken som førte til børskrakket i 1929.
Men Mandels bok er vel verdt et julebesøk. Ikke minst anbefales boken som nyttig julegave til e-minister Grete Knudsen og teleminister Terje Moe Gustavsen.
Forresten: hva var det som egentlig skjedde 9. august 1995?
Dersom du ikke har gjettet det for lengst, får du vite den spennende historien bak verdens mest omtalte børsnotering i mitt neste Skråblikk om en uke.
(Michael J. Mandel: The Coming Internet Depression, Basic Books, 2000. En presisering må gjøres: Vendepunktene i de økonomiske parametrene skjedde noe forskjellig i tid; inflasjonstrenden snudde annen kvartal 1995; produktivtetsveksten snudde tredje kvartal 1995, veksten i BNP snudde første kvartal 1996. Tallene i tabellen er beregnet fra 1. kvartal 1991 til 3.kvartal 1995, og fra 3.kvartal 1995 til 1.kvartal 2000).
