Denne meldingen skrives fra en balsaflåte i Stillehavet. For tre uker siden seilte Kon-Tiki2-ekspedisjonen fra Callao i Peru med kurs for Påskeøya. Vi prøver finne ut om balsaflåter kan seiles, om de kan seiles tur/retur, hvor mye plast det er i Sydhavet, og måle klimaet over over og under vann. Vi seiler to flåter i øde farvann med lite annen trafikk.
Heldigvis har vi satellitter over oss som gjør det mulig å kommunisere med en tørrere verden langt der borte. På nettsidene våre kan du følge med på ferden; hver flåte melder automatisk fra om posisjon hver halvtime.
Teknisk sett forgår dette ved at en liten dings på størrelse med en matpakke har en GPS-mottager som kontinuerlig holder øye med posisjonen. Hver halvtime sender den automatisk en epost med koordinater gjennom Iridium-satellittene 780 km over oss. På tjenermaskinen www.kontiki2.com masseres koodinatene lett av et perlskript som lager en fil Google Maps forstår. De som ønsker leke med datasettet vårt kan finne det her.
Særdeles god kompetanse
Det finnes også en annen måte for skip (og flåter) å sende posisjoner digitalt på: AIS. Alle nyttefartøy har AIS-sendere som forteller hvem de er, hvor de er, og hvor de skal. Disse dataene sendes gjennom en VHF-antenne ombord og kan enkelt plukkes opp av mottagere i synsvidde, kanskje 50 km unna – litt avhengig av hvor høyt antennen er plassert.
For en maritim nasjon som Norge er AIS viktig da den øker sikkerheten på havet. Norge har også særdeles god kompetanse på AIS, og både Jotron og Kongsberg Maritime produserer AIS-sendere.
En nyvinning for AIS er at også satellitter kan plukke opp meldingene. Idéen er snedig: satellitter har i utgangspunktet fri sikt til båter og kan derfor plukke opp AIS-signaler selv om de er langt unna. Det var ikke selvsagt at dette skulle fungere, men et samarbeid mellom bl.a. Kystverket, Norsk Romsenter, og FFI fikk det til. Dette er flinke folk og Norge har nå to satellitter som overvåker verdenshavene, områder som ellers ville være sorte hull for landbaserte AIS-mottagere.
- Les også: WordPress.com beveger seg vekk fra PHP
Dataene er lukket
Vi sitter ikke med fullstendig oversikt over hvem som har finansiert oppskytning og drift av satellittene, men vil anta at den norske stat står for det meste gjennom ulike instanser. Dersom finansieringen for en stor del er offentlig, mener vi også at dataene som plukkes ned skal være offentlige.
Det er ikke tilfelle i dag; dataene deles mellom enkelte offentlige etater, til andre etter søknad, og man kan også – etter det vi forstår – kjøpe tilgang fra kommersielle leverandører. I praksis er dermed dataene lukket for de fleste.
Det er nøyaktig to legitime grunner til at offentlige data ikke skal publiseres åpent: personvern og rikets sikkerhet. Vi kan ikke se at åpne AIS-data vil true personvernet – senderne er knyttet til skip og ikke privatpersoner. Vi tror heller ikke åpne AIS-data truer Norges sikkerhet. Pirat-trålere i Smutthullet vil uansett slå av AIS-senderne, det samme ville nok Blücher ha gjort. Kan hende man ønsker filtrere ut militære fartøy fra dataene som legges ut, og kanskje også mørklegge piratbelastede områder. Men dette kan gjøres med noen tastetrykk.
Viktig prinsipp
Det er derimot flere grunner til at dataene bør gjøres åpent tilgjengelige. Det vil gjøre det mulig for flere å følge med på båtrafikken på verdenshavene. Det har en viss underholdningsverdi å se hvor konteinerskipene med varer til befinner seg, og man kan øke bevisstheten om hvor viktig båttrafikk er — på godt og vondt. For pårørende på land vil det være fint å følge båter med kjente.
For oss hadde det vært greit å få bekreftet at AIS-senderene vi har ombord på flåtene faktisk fungerer ved å sjekke en nettside. Dersom de slutter å fungere vil landbaserte venner kunne varsle at Håkon kanskje må justere solcellepanelene. Økt interesse for AIS er også en forretningsmulighet da flere vil kjøpe norske AIS-sendere.
Men den viktigste grunnen er prinsippet om at offentlige data skal være offentlige; når vi som skattebetalere har betalt for satellittene skal vi også få dataene!
Vi forstår at det er fristende for offenlige instanser å ta seg betalt når noen er villige til å betale. Her har vi både gode og dårlige eksempler i Norge. Under press slipper Statens Kartverk motstrebende data innimellom, mens Meterologisk Institutt har tatt en prisipiell avgjørelse om at værdata skal være åpne. Det har bl.a. gitt oss Yr.no. Lovdata har lenge gitt borgerne fri tilgang til Norske lover (bra!), men har nylig åpnet "Lovdata Pro" – et navn som vekker bekymring. Her må vi følge med og følge opp.
Forøvrig kan det meldes om liten kuling, skitt fiske, og vakre solnedganger i Stillehavet!
