Digi.no spurte fornyingsminister Rigmor Aasrud:
– Kan det bli aktuelt å regulere Telenors avgiftsiver overfor innholdsprodusentene? Kan nettnøytralitet bli del av et formelt regelverk, og ikke bare et løst prinsipp som nå?
– Det har vi ikke diskutert, svarer statsråden.
Fra tid til annen dukker spørsmålet om et «et nettverksnøytralt» Internett opp. Debatten er heftigere i USA enn i Europa og Norge fordi de teleregulatoriske bestemmelsene er forskjellige. Men i disse dager går debatten høylydt her i landet om Telenors forsøk på å ta seg betalt av innholdsleverandører for å yte det ekstra «lille» som sikrer at billedkvaliteten blir god.
Bakgrunnen er jo den sterke økning i levende film som sendes over nett. Og nå stunder det til VM på ski som overføres også over «nettet». Telenor vil ta seg ekstra betalt av NRK (innholdsprodusenten) for å sikre at Petter Northugs kamp om en VM-seier ikke «hakker» og «fryser» i oppløpet.
Men problemstillingen er tosidig:
Den ideologiske og politiske side
Internett er bygget på prinsippet om at alt skal sendes like raskt over nettet og ingen skal ha fortrinnsrett. «All bits are created equal» heter det i et slagord om nettnøytralitet. Og det legges til: «Det er ikke bare en god idé. Den burde være lovfestet.» Informasjon skal kunne formidles over Internett uavhengig av hvor den kommer fra, hvor den skal og hvilket innhold den har.
Hvis hastighet må kjøpes og enkelte prioriteres, betyr det at andre må vente i kø, og «nettets» demokratiske element undergraves. Dette blir enda alvorligere dersom nettdistributøren samtidig også er innholdsleverandør. Det vil bli en vesentlig konkurransevridning dersom nettdistributøren diskriminerer andre innholdsleverandører som de konkurrerer med.
Så: Hvordan skal Internett reguleres? På den ene side mener noen at det er nødvendig med sterk regulering av Internett for å sikre nøytralitet i distribusjonen, mens andre frykter at streng regulering vil innebære at innovasjonen blir skadelidende. Analogien her er flyselskaper og andre transportbedrifter. Norwegian og SAS konkurrerer om kundene basert på differensierte priser og øvrige servicetilbud, ikke på selve «distribusjonen», flyreisen.
Bekymringen om at dette prinsipp er i ferd med å bli undergravet, er særlig stor i USA. Der har teletilsynet FCC (Federal Communications Commission) nylig (i desember i fjor) truffet tre vedtak for å sikre nettverksnøytralitet:
- Nettverksleverandørene har ikke anledning til å diskriminere mellom ulike innholdsleverandører, men gi dem like vilkår. Unntaket er DoS-angrep (Denial of Services) som kan knele trafikken til en hjemmeside.
- Nettverksleverandørenes regler og drift må være transparent slik at enhver (innholdsleverandører og forbrukere) kan se om det foregår en diskriminering og i så fall hvorfor.
- Det tredje kravet er svært vagt: Det er ikke tillatt med urimelig diskriminering («unreasonable discrimination»).
Det siste punktet har skapt en heftig debatt i USA, både fordi punktet er uklart, og at det dermed overlates til rettsvesenet å dømme i konkrete saker, men også fordi det ikke skiller mellom trådløs kommunikasjon (som mobiltelefoni) og faste linjer (som har langt større kapasitet). En løsning kan være fri, ikke-diskriminert overføring av informasjon opp til en viss grense, og en avgift til brukerne over den grensen.
Men denne regulatoriske innfallsvinklingen til problemet kan kollidere med legitime forretningsmessige krav.
Den kommersielle og forretningsmessige side
Distribusjon av innhold over Internett har i utgangspunktet en helt annen forretningsmodell enn for eksempel distribusjon av fysiske varer. Her kjøper distribusjonsnettet inn varer til en fastsatt pris, og selger den videre til forbrukeren til en noe høyere pris.
Distribusjon over nettet er annerledes: Innholdsleverandørene leverer dette gratis til forbrukerne fordi inntektene ikke kommer fra forbrukerne, men fra annonsørene (det samme som med reklamebasert tv som TV2). Kundene betaler nettverksdistributøren for å få tilsendt informasjonen.
Problemstillingen oppstår når trafikken øker, og hver forsendelse krever større båndbredde som for eksempel levende film. Da mener nettdistributøren – som Telenor – at dette krever utbygging som noen må betale for, og retter søkelyset mot innholdsprodusentene.
Men så enkelt er det vel ikke:
Det har vært et politisk press her i landet om at alle skal ha «bredbånd». Denne utbyggingen er betalt av kundene (markedet), også i form av tilskudd fra staten som jo er våre skattepenger. Grunnen til at markedet nå etterspør «mer» bredbånd er at de får stadig mer interessant innhold fra innholdsleverandørene. Spørsmålsstillingen blir da hvorfor «postbudet» (Telenor) skal ta mer betalt av innholdsprodusentene av den grunn? Tvert om bør de betale leverandørene mer for å få de varene som fører til at de selger mer bredbånd og dermed får økt inntekt!
Googles norgessjef Jan Grønbech mener for eksempel at tjenestene fra Google og Youtube er årsakene til at norske brukere og bedrifter kjøper nettaksess og at det derfor blir bakvendt av Telenor å kreve betaling fra innholdsprodusentene. Nettdistributøren vil med dette ta seg betalt for et produkt som de selv ikke verken eier eller har utviklet. I tillegg: I lys av de stadig synkende prisene på nettutbygging, virker det som en selvmotsigelse plutselig å kreve betalt i begge ender, både av sluttbrukerne og innholdsprodusentene.
Med andre ord: Ideologi (et nettverksnøytralt og demokratisk Internett) står mot kommersielle interesser (hvem skal betale for nettverksutbyggingen).
Telenor mener innholdsprodusentene bør betale, slik at Telenor får inntekter fra både innholdsleverandører og brukere. Computerworld har stilt det retoriske spørsmålet: Skal bilprodusentene betale for veiene? Skal leverandører av lyspærer betale for strømnettet?
Når det er så opplagte svar på disse spørsmålene, hvorfor skulle det ikke være like opplagt svar på om innholdsprodusentene skal betale for Internett-utbyggingen? Særlig siden kostnadene ved nettverksutbyggingen er sterkt dalende, og at økt trafikk fører til økt inntekt for nettdistributøren?
Er dette et politisk spørsmål?
Selvsagt: Når FAD i sin tid drev frem en politikk om «bredbånd til alle», må de også forholde seg til nettutviklingen. Og staten som deleier i Telenor burde fortelle Telenor det.
