En ny Gartner-rapport hevder at telemedisin på langt nær har nådd målet, og fortsatt bare må betraktes som under utvikling.
Rapporten peker på problemer med infrastruktur som mangelfull nettutbygging, uklare juridiske ansvarsforhold i forhold til pasientene, og utfordringer med refusjon av takster.
Leder for nasjonal senter i Tromsø, Steinar Pedersen, mener rapporten ikke passer på norske forhold.
– Vi ligger milevis foran USA på mange områder. Når det gjelder infrastruktur, har vi for eksempel hatt et nasjonalt helsenett operativt fra 1. oktober 2004 med samtlige sykehus fra helse Midt og helse Nord tilknyttet, forteller han til digi.no.
Norge har rundt 70 sykehus, 2.000 legekontorer og 4.000 allmennpraktiserende leger.
Han tilføyer at de andre regionene kommer med raske skritt. Nesten alle allmennpraktiserende leger fra region Nord og Midt skal nå være knyttet til det nasjonale helsenettet.
Pedersen mener også at det i Norge er klart avklarede juridiske ansvarsforhold i forhold til pasienter på telemedisin.
Det er Sosial- og helsedirektoratet som har det overordnede ansvaret i å digitalisere Norge. Perioden 2004 til 2007 skal ha fokus på samspill av det elektroniske samarbeidet i helse- og sosialsektoren og gevinstrealiseringer.
Planen kalles Samspill 2007. Ut fra denne planen er det satt i gang fem såkalte fyrtårnprosjekter i kommunal sektor.
Utfordringen er å få alle kommunale helseinstitusjoner integrert i helsenettet, først og fremst på kommunale helse og sosialtjenester og pleie- og omsorgstjenester.
Selve syretesten vil være å kvitte seg med alt av papirjournaler.
Prosjektleder Hans Christian Holte i Sosial- og helsedirektoratet forteller at visjonen er at hele helse-Norge skal være knyttet sammen i nettet.
Innsparingspotensialet for disse områdene alene antas å spare Norge for en milliard kroner i året.
Pedersen mener det er en lang vei å gå for å knytte alle syke- og eldrehjem til det nasjonale helsenettet og å få det operativt.
– Her har Norge langt igjen. Vi har heller ikke fått i gang gode ordninger for refundering av takster, sier han.
Som eksempel bruker han en pasient som undersøkes i Alta. Undersøkelsen oversendes elektronisk til universitetssykehuset Nord-Norge, og diagnosen stilles der. Regelverket i dag åpner ikke for at Alta helsesenter får betalt for sin del av jobben.
– Dermed må en lege sendes til Alta fra Tromsø eller at pasienten flys over til Tromsø, i stedet for at behandlingen kan skje digitalt til 170 kroner mot 2.500 kroner som en flybillett koster, forklarer Pedersen.
Fastlegen i Alta tar bilde av hudområdet med et digitalt kamera og sender dette til diagnostisering ved hudavdelingen på Universitetssykehuset i Tromsø.
Faslegen utløser ikke en egen telemedisinsk takst (finnes ikke), men får takst for en vanlig pasientkonsultasjon. Spesialisten ved Universitetssykehuset utløser en telmedisinsk takst for «stillbilde av hud» og får betalt for «telemedisinsk konsultasjon».
Ved at pasienten slipper å reise fra Alta til Tromsø for en slik undersøkelse, spares samfunnet for reisekostnader (flybilletten tur-retur). Dersom legen skulle reist til Alta for å se pasienten der, er det kostnader forbundet både med reisen og tidsbruken til legen.
Teknologien muliggjør prosedyrer som krysser administrative grenser, men samtidig vil dette utfordre de lokale rammebudsjettene og hvem som skal være økonomisk ansvarlig.
– Vi mangler økonomiske retningslinjer og vi må bli flinkere til kunnskapsdeling på tvers av grensene, framholder Pedersen.
