Stadig blir lagringsenheter mindre og mindre. Nå har de derimot nådd et nytt ytterpunkt. Nederlanske forskere har nemlig klart å lage en lagringsenhet som skriver informasjon atom for atom.
Forskerne har klart å lage en metode der de benytter seg av kloratomer som lagrer informasjonen på en liten kobberoverflate.
500 terabit per kvadrattomme
Det er forskeren Sander Otte ved det tekniske universitetet i Delfit som står bak den fungerende nyvinningen.
Hvert kloratom representerer data, noe som vil si at man kan lagre rundt 500 terabit data per kvadrat tomme.
– Otte, som har ledet denne forskningsgruppen, har jobbet tett på dette sporet i mange år for å realisere denne type minne. Dette er en utvikling som har pågått i 25 år, og som nå har tatt et lite steg fremover. Men det er allikevel et vakkert eksperiment, sier Erik Wahlström.
Han er professor og instituttleder for Institutt for fysikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Wahlström kan fortelle at fra man oppdaget elektronmikroskopet har man jobbet med å sende strøm, bryte bindinger og flytte atomer.
Dataene flyter
Og nå kan man altså flytte atomer og få de til å oppføre seg som man vil i et lagringsøyemed.
– De har funnet et materiell som fungerer som en god matrise, noe som gjør at atomene flytter på seg i et gitt mønster. Dette reagerer mindre med omgivelsene enn tidligere, men det er fortsatt veldig flytende, forklarer Wahlström.
(artikkelen fortsetter under)
I teorien skal man med den nye teknologien kunne lagre alle bøker som noen sinne har blitt skrevet av et menneske på et område som er mindre enn ett frimerke, hevder den nederlandske forskeren til BBC.
Hollenderne har brukt et «scanning tunneling microscope» som sjekker overflaten til atomene en etter en med en skarp nål, skriver BBC.
Atomene utgjør null og en
Dette har sørget for at forskerne kan organisere atomene i ønsket mønster.
– Hver eneste bit består av to posisjoner på overflaten til kobberatomene, og ett kloratom som vi kan dra frem og tilbake i disse to posisjonene, forklarer Otte til BBC.
– Hvis kloratomet befinner seg i topposisjonen, vil det befinne seg et hull under det - vi kaller denne posisjonen for «1». Hvis hullet befinner seg i topposisjon, og kloratomet derfor befinner seg i bunn, så er dette «0».
Siden kloratomene er omgitt av andre kloratomer holder de hverandre på plass. Dette gjør at metoden kan være praktisk for lagring.
– Dette er fremtidens teknologi
Men man er langt unna en kommersialisering. Informasjonslagring på denne måten kan bare foregå på ekstrem lave temperaturer. Faktisk må det være så kaldt som minus 196 grader celsius.
– Overflaten er svært liten, men energien rundt er veldig stor. Det vil derfor koste svært mye å komprimere dette ned til noe som vil være brukbart, men dette er definitivt svært interessant. Når man ser etter fremtidens teknologi, er det dette man leter etter, sier NTNU-eksperten.
Wahlström mener definitivt at det er mulig å bruke den nederlandske teknologien, men han tror ikke at akkurat dette blir den løsningen man ender opp med i fremtiden.
– Om man titter 10-20 år frem i tid har vi nok lagring som fungerer på samme måte. Her er man fortsatt begrenset til en flate, i fremtiden vil man nok prøve å bruke flere dimensjoner. Om man har tre dimensjoner betyr det at man har flere overflater per nanometer, og man kan derfor jobbe mer effektivt i forhold til varmeutvinning og lignende. Men dette er et problem ingen har klart å løse, men man finner sikkert flere som jobber med akkurat det. Allikevel er det ingen enkel problemstilling, konstaterer han.
