Direktøren i Difi, Steffen Sutorius, mener at mine argumenter og synspunkter på Difis rolle bremser digitaliseringen, men inviterer meg gjerne på en kopp kaffe (som vi allerede har hatt noen ganger) , dersom jeg frigjør meg fra mine tanker om «gamle dager» og i stedet har gode ideer for fremtiden.
Slik taler en etatsleder som ikke ønsker offentlig debatt om hvor effektiv den etaten han leder er, men tar gjerne en privat prat dersom debatten skjer på hans premisser.
Debatten er imidlertid for viktig til å være så useriøs. Så la meg peke på noen mer substansielle problemer som viser at Difi ofte er problemet og ikke løsningen.
Om å misforstå historien
Mitt historiske tilbakeblikk hadde ett poeng: Den konsitusjonelle ramme for statsforvaltningen bygger på at etatene selv har et ansvar for hvordan de løser sine oppgaver. Argumentet retter seg mot forslag som flere private aktører har kommet med om at det burde ansettes en overordnet teknologidirektør (på Statsministerens kontor) som fikk fullt ansvar for koordinering og styring av digitaliseringen i forvaltningen.
Et slikt sentralt organ vil både være i strid med hvordan statsforvaltningen fungerer, og vil neppe heller være særlig effektivt. Dette er det bred enighet om, for eksempel i det politiske miljøet. Steffen, du har derfor misforstått det historiske poenget – og i tillegg gjort et stort nummer ut av din egen misforståelse.
Om å forstå nåtiden
Da Difi ble etablert var det ikke for å ha overordnet ansvar for koordinering og styring av digitaliseringen. Oppgaven var å fjerne hindringene for digital samhandling mellom etater og forvaltningsnivåer. Det er noe annet og mer positivt. Mange så derfor frem til dette med forventning. Men dnå sier du at «vi mener vi får en bedre offentlig sektor med bedre styring og koordinering (underforstått gjennom Difi) av digitaliseringen av offentlig sektor» (min utheving). Det er noe annet. Det er en ny rolle som tidligere ikke har hatt noen politisk støtte.
I dag 3. september etableres DIGG i Sverige. Du har i annen sammenheng vist til dette nye organet som et eksempel vilje til å ta sterkere styring og koordinering av digitaliseringen i offentlig sektor – vog at Norge bør gjøre det samme. Men DIGG har ingen annen rolle, ansvar eller oppgaver enn de Difi fikk for 10 år siden. Oppgaven som DIGG har fått er å fjerne hindringene for digital samhandling gjennom å etablere en nasjonal digital plattform med fellesløsninger, arkitekturprinsipper og standarder, og nasjonale prinsipper for hvordan data kan deles. Med andre ord nøyaktig den samme rolle og oppgave som Difi har hatt i 10 år.
De gjør det også helt klart at det fremdeles vil være etatene selv som har ansvaret for digitaliseringen innen eget område. Den eneste forskjellen er at DIGG er underlagt Finansdepartementet.
DIGG er derfor ikke et organ med den utvidede rollen som Difi ønsker seg.
Derfor kreves det en avklaring: Mener du at Difis rolle nå skal utvides til styring og koordinering av digitaliseringen i og på tvers av etater og forvaltningsnivåer – i motsetning til det som gjøres i Sverige? Eller er det en erkjennelse av at Difi i egen regi ikke har klart å etablere en nasjonal infrastruktur, dvs. en tjenesteplattform, for at «offentlig sektor ska kunna utbyta information, samarbeta och öka sin effektivitet genom gemensamma lösningar», slik Sverige nå ønsker?
Hva er verdien av en digital tjenesteplattform?
Du nevner som eksempel deling av data som en sentral forutsetning for digitaliseringen av offentlig sektor. Det er jeg helt enig i, slik en vil se av debatten i disse spalter det første halvåret. Hvilke utfordringer og muligheter som ligger i dette har jeg skrevet mye om, for eksempel fra en debatt under Arendalsuken som jeg deltok i.
Du lover nå at «Difi (vil) i løpet av året legge frem forslag til konsept for deling av data i offentlig sektor og mellom offentlig og privat sektor». Det blir spennende å se hva det er, forhåpentligvis ikke en ny utredning. Mens vi venter på dette initiativet gir jeg deg følgende noe lengre ressonnement som skal munne ut i et klart poeng og utfordring (hold deg fast):
Innenfor helsesektoren arbeider en nå med å gjøre helsedata fra ulike kilder tilgjengelig for forskningsinstitusjoner slik at de skal kunne bruke flere og mer kvalifiserte helsedata til ny forskning. Hva kan de finne ut? Jo, de kan for eksempel finne ut hva som er forskjellen mellom mann og kvinne. Vet du hva den er? Ikke det? OK, la meg forklare:
Hjerteinfarkt. Symptomer på hjerteinfarkt viser seg for menn som press i brystet og stikkende smerte i venstre arm; hos kvinner som mer diffuse symptomer som feber, uvelhet etc. Samme sykdom, andre symptomer. Slik er det med en rekke sykdommer: symptomene er forskjellige, sykdomsforløpet ulikt, nødvendig behandling forskjellig. Det er nemlig en forskjell på menn og kvinner innvendig. Dette vet man i dag lite om fordi normen for denne type analyse av data tar utgangspunkt i at «et menneske» er 180 cm høy og veier 75 kg, altså en mann.
Deling av data vil derfor gi helsesektorens ulike aktører grunnlag for mye mer differensiert innsikt og dermed ulik og mer relevant behandling av menn og kvinner. Dette vil ha betydning for digitaliseringen i helsesektoren og er tenkt lagt ut i et økosystem, dvs. til de etater som har et avghenighetsforhold til hverandre, og hvor overføring av data til hverandre gir ny kunnskap og effektivisering – fra medikamentutvikling, bruk av maskinlæring til «lærende helsetjenester», veiledning på apoteker, etc. Hvor viktig dette er, kan du lese om her.
Hvorfor nevner jeg dette eksemplet – bortsett fra å få litt dramaturgi inn i innlegget? Her er poenget:
Når en «slipper dataene løs» og kan gjøre de tilgjengelig via en tjenesteplattform bidrar de til, la oss si 1% av den videre digitalisering: 99% er opp til etatene å bruke til et samspill mellom aktører i en lang verdikjede for å utvikle nye og bedre tjenester. «Deling av data» er derfor en nødvendig, men langt fra tilstrekkelig forutsetning for digitalisering. Noen kaller derfor dette «flaksehalsproblematikken» i digitaliseringen i offentlig sektor.
«Flaskehalsen» ligger i de juridiske og semantiske utfordringene. Direktioratet for e-helse har derfor allerede tatt initiativ til endring av lovverket og standardisering av begrepsbruken innen sitt område.
Slik kunne jeg gått fra sektor til sektor. Nå får f. eks kommunesektoren tilgang til data fra A-ordningen ved søknad om økonomisk sosialhjelp etter initiativ fra KS og i samarbeid med Skatteetaten.
Difis oppgave er å fjerne hindringene for digital samhandling. Men mens Difi utreder, handler andre.
Så hvis jeg på ny, Steffen, stiller spørsmålet på bakgrunn av disse eksemplene: Hvorfor går digitaliseringen i offentlig sektor så sakte, hva svarer du da?
Om forskjellen på en lærende og en belærende organisasjon
For noen år siden var NAV i hardt vær. En IKT-skandale kostet skattebetalerne 300 millioner kroner. Det ble mye offentlig debatt om dette. NAV ble kritisert for ikke å være åpen nok i denne debatten. Men ting skjedde. Om det var debatten i det offentlige rom eller i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, skal være usagt. Men NAV lærte av sin erfaringer. Nå er både digitaliseringen og kundenærheten en helt annen. Hvorfor? Evnen til refleksjon og selvrefleksjon og viljen til omstilling til nye krav fra omgivelsene, var til stede.
Difi har kanskje noe å lære av NAV?
En skyttergrav, Steffen, er intet blivende sted; mørk, kald og gjørmete som den er. Enda viktigere er det at du mister oversikt over den slagmarken som i sin tid førte deg ned i skyttergraven. Spørsmålet er ikke å få mer makt og myndighet, men å forstå de grunnleggende forutsetningene for at utviklingen går for sakte, og at Difi på flere områder har et ansvar for at det er slik.
Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.
