For å komme til noen slags forståelse for hvorfor relativt uskyldige programsnutter som ligger side om side med langt mer komplekse saker på et milliontalls PC-er verden over, er det nødvendig med en snabbgjennomgang innen faget idehistorie.
Idehistorie for moderne travle mennesker, om man vil.
De gamle grekeres henfallenhet til tenkning la grunnlaget for det vi i dag oppfatter som logisk og rasjonell tankegang. Senere tok romerne denne logikken og fornuften og laget et rammeverk av lover rundt dem. Kristendommen brakte den ene Gud på banen, noe som bidro ytterligere til å skape orden i kaos.
Å skape eller tenke seg en slags orden man kunne enes om var faktisk selve drivkraften til grekerne, og med opplysningstiden og senere de industrielle og teknologiske revolusjonene gikk logikken, fornuften - godt hjulpet av de universelle fysiske lovene - sin seiersgang over store deler av verden. Med i bildet hører også kampen for demokrati og menneskerettigheter, en kamp som i vår vesteuropeiske sammenheng startet med den franske revolusjon.
Et resultat av denne utviklingen er blant annet det lovverket vi sitter med, et lovverk som blant annet beskytter opphavsmenn- og kvinners rettigheter til åndsverk og patenter, eller ideer om man vil. En slik rett er i dag å betrakte som en etablert, universell sannhet, en sannet det riktignok fra tid til er blitt stilt spørsmålstegn ved, uten at det har rokket ved våre vante forestillinger i noen grad.
Nå kan etablerte sannheter som sådan rives ned for fote uten at det vi reagerer noe særlig. For rundt hundre år siden erklærte for eksempel filosofen og forfatteren Friedrich Nietzsche Gud for død, med de relativt beskjedne følgene at Nietzsche ble ansett som mer eller mindre gal. Men forsøk å rive ned noen sannheter som involverer forvitring og forflytning av makt - penger! - ja, da slår gammel-ML'ere som Sæmund Fiskvik seg glatt sammen med biggisene i selskaper som Sony og Time Warner.
Opphavsrett til åndsverk, patenter og immaterielle ting er i dag big business, og på god vei til bli mye, mye biggere. Vi snakker om alt fra patent på liv til opphavsrett til skjermbilder på en dataskjerm. Alt skal opphavsrettighetsbeskyttes, alle skal ha sin del av kaka - det er penga som rår. At vi i den vestlige verden gjør dette fordi det meste av materiell produksjon er kuttet til beinet og lagt til land hvor det koster nada å produsere, skal jeg ligge i denne omgang. Men noen vil hevde at vår krampaktige holdning til å sette verdier på alt som kan ligne en original tanke er et like krampaktig forsøk på å overbevise omgivelsene at ide og ideologiproduksjon rettferdiggjør vår høye levestandard.
Det er "the big boys with the big bucks" som er drivkraften bak motstanden mot P2P. Foran seg skyver de tusener av år med logisk resonnement, uten at en sjel vel tviler på at det er pengene som er motivet. Det er denne sannheten, forbudet mot fri flyt av åndsverk, som P2P-teknologien på en enkel, man allikevel kompleks måte utfordrer. Og som sådan er det jeg oppfatter P2P som så stort og banebrytende at det fortjener betegnelsene størst og mest banebrytende.
For hva har ikke all annen utvikling innen IT dreid seg om enn raskere og mer, dog for lengst med det resultat at man har kunnet utføre ting som tidligere var umulige? Med P2P, derimot, kan man gjøre ting som før ikke bare var umulige, men også utenkelige. Der ligger forskjellen.
Derfor er det også at den delen av musikkbransjen som ikke har noen former for etablerte interesser (les: tjent seg rik på opphavsrettigheter) omfavner P2P. Her har de en unik sjanse til å bli hørt og deretter - muligens? - tjene noen kroner.
P2P er lang mer enn en ny teknologi, det er en ny ide. P2P rokker ved hele vår forestillingsverden, en verden som for alt jeg vet har bitt seg fast i selve genene våre. Og den gjør det på en måte som nesten gjør vondt. Hva annet er det, enn kjennetegnet på at noe virkelig stort er på gang?
Ha en god uke!
