Da jeg leste Digi sin artikkel om IPv6 i Norge fikk jeg blanda følelser. Det første: Kjempebra at det skrives om IPv6 i Norge!
Det andre: For en trist lesning!
De siste tyve årene har min store lidenskap vært dataparty. Et dataparty er en slags digital festival for dataungdom. Du tar med PCen, får en plass ved en pult, strøm og nettverk. Så ser man hva som skjer de neste dagene. Noen ganger er det konserter, spillkonkurranser, cosplay, osv. Det største av disse i Norge er The Gathering i Vikingskipet hver påske, der jeg som nettverksansvarlig leder en gruppe på 15 frivillige nettverksteknikere. Gjennom denne lidenskapen endte jeg også opp med å få jobben min som utvikler hos Telenor, men det er med TG-hatten på at jeg reagerer.
Det som overrasket meg mest var Nkom sin holdning. Elise Knutssøn Lindeberg, avdelingsdirektør for sikkerhetsavdelingen i Nkom, uttaler at hun opplever at bransjen i Norge er «fremoverlent og på ballen». Dette er ikke en beskrivelse jeg kjenner meg igjen i, men jeg er redd hun deler den oppfattelsen med flere.
Det er på tide at noen forteller hvordan det faktisk oppleves når vi går tom for IP-adresser.
For vi er alt tomme.
Hvert år er det en liten kamp for å få låne IP-adresser. Det er lenge siden det sluttet å være vanskelig å få båndbredde og begynte å bli vanskelig å få IP-er. På alt det tekniske har vi avtaler som går over flere år. Men ikke på IP-adresser. ISP-er er ikke villig til å love oss det mer enn ett år av gangen.
Det går an å kjøpe IP-adresser, men det er svinedyrt. Det går an å låne midlertidige adresser fra RIPE (som organiserer internett i Europa), men plutselig får du ikke sett på NRK fordi de tror du befinner deg i Irland, der adressene var i bruk forrige måned. Du kan gjøre det som gjøres på nesten alle hjemmenettverk: bruke NAT, som gjemmer flere interne klienter bak én ekstern IP. Men NAT fungerer veldig dårlig når du har tusenvis av gamere på samme nettverk.
Vi trenger dramatisk økt innsats på IPv6-fronten
Den eneste gode løsningen på dette er at vi, som bransje, bytter over til IPv6. Ikke «begynner å støtte» IPv6, men faktisk kommer til et punkt der vi kan levere tjenester uten IPv4 i det hele tatt. For at det skal skje holder det ikke med 10 nye år med brutte løfter. Vi trenger dramatisk økt innsats på IPv6-fronten.
Den største tekniske utfordringen TG vil måtte takle de neste fem årene er hvordan vi skal kompensere for mangelen på IPv4-adresser. Vi har alt begynt.
Strategimessig har det ført til at vi i fremtiden vil ha som krav at alt utstyr vi kjøper – eller får sponset – må kunne driftes kun med IPv6. Det betyr at vi har likestilt problemer med IPv6 og IPv4 – hvis noe ikke virker på IPv6, men virker på IPv4 – da virker det ikke og vi må fikse det. Vi gjør hvert år nye tester med IPv6. Alt fra DNS64/NAT64 til å skru av IPv4 i NOC-en vår – driftssenteret der vi nettverksansvarlige sitter. Tiltakslista vokser for hvert år.
Det betyr også at vi vurderer å sorteliste ISPer fra å levere nettlinje til oss om de ikke også leverer ekte IPv6 til sine vanlige kunder. Vi kan ikke med god samvittighet la oss bruke som markedsføringsarena for en ISP som bidrar som bremsekloss. Men da er det ikke mange igjen å velge blant.
Min teori er at ISPene og bransjen generelt ikke forstår helt elementære markedsmekanismer. De sier nesten alle som en at «det har ikke vært etterspørsel etter IPv6». Dette er selvsagt bare tull. Men en kunde spør ikke etter IPv6 ved navn. En kunde vil ha internett, og et internett som fungerer også i fremtiden.
Det er vår oppgave som nettverksarkitekter å forstå hva det betyr, og det betyr at bransjen må få IPv6 før internett ender opp med å være delt i to – det er alt i ferd med å skje.
