KOMMENTAR: Paul Chaffey refererer i sin blogg en uttalelse fornyingsminister Rigmor Aasrud kom med under NHOs årskonferanse nylig (gjengitt i Dagens Næringsliv). Hun sa her at IKT-næringen på sikt vil få samme plass i norsk økonomi som oljeindustrien har i dag. Og at dette skyldes Regjeringens politikk.
Chaffey kaller dette komisk. Jeg kaller det pinlig fordi det ikke bare er feil, men også kunnskapsløst.
Begrepet «næringsnøytralitet»
Nå er ikke fornyingsministeren næringsminister. Det er kanskje derfor hun har gått glipp av at «næringsnøytralitet» er offisiell norsk politikk. Det betyr at staten ikke skal preferere noen enkelt bransje. Dette skriver seg fra Lied-utvalgets innstilling fra 1979 (Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri, NOU 1979:35). Der hevder de «at selektive tiltak på bedrifts og bransjeplan medfører en særlig belastning på det statlige administrative apparat, at det vil vanskeliggjøre for fremtidsrettet omstrukturering, og at det kan virke konkurransevridende».
Denne holdningen har siden vært gjeldende politikk gjennom skiftende regjeringer. Før den tid hadde vi et tett samarbeid mellom staten, forskningsmiljøer og (kommersiell) utnyttelse av forskningsresultater. Dette skapte i sin tid Norsk Data og Simula (Forsvarets Forskningsinstitutt), Opera Software (Televerkets Forskningsinstitutt) og Fast (NTH). Både organisasjoner og enkeltpersoner har fra 1980-årene og fremover argumentert med at staten nettopp burde være mer selektiv i sin forskningsmessige og annen støtte til fremtidige næringer, så som IKT-næringen. Men de er alltid blitt møtt med en kald skulder under henvisning til «næringsnøytralitet. Det blir derfor litt patetisk når fornyingsministeren nå uten videre tar æren for at IKT-næringen er fremtiden for norsk økonomi, og at det er Regjeringens politikk som har ført oss dit.
Norges utfordring
Spesielt blir det også når Aasrud fremfører begrunnelsen: Nemlig at vi har høyt skattenivå, høy kjøpekraft og en aldrende befolkning (!). Disse argumentene taler tvert i mot for at Norge nettopp ikke kan utvikle sin IKT-næring til å bli den nye «olje-industrien». Et høyt skattenivå begrenser oppstart av grunder-bedrifter. Vi er et høykostnadsland som svekker oss i konkurransen med utlandet. En aldrende befolkning bidrar til å redusere den menneskelige innsatsfaktor (færre hender) til å utføre nødvendige oppgave, for eksempel innenfor helsesektoren.
Siden vi er et høykostland, må vi konkurrere på å være «smartere» enn andre land. Det betyr satsing på innovasjon og forskning innenfor vekstindustrier og -teknologier. Men hva har Regjeringen gjort på dette området? Den totale andel av offentlig støttet forskningsmidler er lavere enn i andre land, og langt fra målet (3 prosent av brutto nasjonalprodukt, hvorav kun 1 prosent skal komme fra staten selv; i dag er den totale FOU-innsats ca. 1,8 prosent av BNP). I tillegg har Regjeringen kuttet satsingen på IKT i Innovasjon Norge. Aasruds eget departement scorer nesten lavest på bruk av forskningsmidler ifølge offisiell statistikk. Regjeringen har selv skrinlagt de forsøkene Forskningsrådet hadde for 2013 om å etablere programmer for innovasjon i offentlig sektor.
Oljeindustrien som eksempel
Oljen kom som en gave fra himmelen (eller rettere fra sjøen) til Norge i 1970-årene. Olje- og gass er råvarer. Oljeindustrien hadde ikke vært så stor og med så stor betydning for norsk økonomi uten IKT. Det er IKT som leter og finner olje, som tar den opp av havet, som distribuerer den til markeder i Europa og som raffinerer den. Oljeindustriens suksess ligger i den IKT-forskning som har fulgt med den råvarebaserte industri, og som har skapt kompetanse og kompetansebaserte IKT-løsninger i verdensklasse. Her er vi konkurransedyktige.
Det er særlig på tre områder samspillet mellom IKT og prosessutvikling innenfor oljeindustrien har gitt «produkter» som er blitt internasjonalt ledende:
- Skipskonstruksjon hvor NTH og Det norske Veritas (DnV) var ledende i å få frem produktet SESAM for design og konstruksjon av større lasteskip.
- Plattformkonstruksjon hvor det ble brukt utstrakt databruk for beregning av noen av de største menneskeskapte konstruksjoner, som Condeep-plattformen. Norwegian Contractors og Computas fikk dette til.
- Seismiske undersøkelser: DnV spesialiserte seg på avansert programvare som fikk utbredelse over hele verden, og skapte firmaet GECO.
Alt dette er et resultat av tverrfaglighet og tett og nært samspill mellom forskningsmiljøene og industrien. Andre kjennetegn er høy teknologisk kompetanse kombinert med sterk brukerinvolvering for også å få fagkompetansen (på prosesser) med.
En tilsvarende satsing har vi ikke hatt innenfor andre næringer. Pga. den «næringsnøytralitet» som har ligget som grunnlag siden 80-årene.
IKT som «olje» i økonomien
Rigmor Aasrud tenker gammeldags. Hun tenker etablering av norske IKT-bedrifter som kan bli konkurransedyktige internasjonalt. Altså at IKT-bransjen som sådan blir en stor og verdiskapende bransje. For å få det til må det «rammebetingelsene» – som det heter – endres. Rammebetingelser, det er skattenivå og incentivordninger. Regjeringen har imidlertid aldri lagt to fingre i kors for å stimulere nettopp denne næringen.
Men viktigere enn å få en stor IKT-næring per se, er det å stimulere til innovativ bruk av IKT til å skape nye, fremtidsrettede løsninger innenfor alle bransjer.
Oppfinnelsene av datamaskinen, Internett og sosiale medier, har begrenset effekt på økonomien, isolert sett. Det er den kreative og innovative bruken av teknologien på funksjoner og arbeidsprosesser som skaper en effekt langt utover selve teknologien selv. Dette kalles på fagspråket endogen vekst, det vil si at innovasjon, kunnskap og humankapital bidrar til økonomisk vekst utover den initiale investering. Satsing på forskning, utdannelse og kompetanseoppbygging blir fremholdt som grunnlag for denne type økonomisk vekst og produktivitetsutvikling. Satsing på etablering av ny industri kalles eksogen vekst: Produktivitetsveksten avtar med tiden.
Tidsskriftet The Economist har i en artikkel i januar i år, pekt på at innovasjonstakten i de vestlige land har stagnert i de senere år. Dette skyldes ikke bare finanskrisen. Den skyldes i hovedsak at offentlige sektor har blitt den dominerende sektor i økonomien (bortsett fra oljesektoren i Norge), og at dette har bidratt til å senke produktivitetsøkningen. Grunnen er at offentlig sektor selv har hatt liten produktivitetsøkning, og er lite interessert i innovativ utvikling, spesielt i samspillet med privat sektor. Artikkelen peker på at sektorer som helse- og omsorg, utdanning og effektivisering av offentlig forvaltning, er områder som har større betydning for den økonomiske vekst enn tidligere, samtidig som innovasjonstakten og produktiviteten er synkende relativt sett. Offentlig sektor mangler markedsmessig press til innovasjon og produktivitetsøkning.
Men det er nettopp i fornyelsen og effektiviseringen av offentlig sektor – som Rigmor Aasrud har ansvaret for – noen av de mest spennende innovasjonsmulighetene ligger. Dette gjelder ikke minst innenfor helse- og omsorgssektoren.
Helse- og omsorgssektoren som innovasjonsarena.
Helsevesenet her i landet er for tiden rimelig oppegående (midt på treet i følge OECDs statistikk), men har hatt en helt marginal produktivitetsvekst de senere år. Samtidig vil eldre med omsorgsbehov, og mer sammensatte sykdommer som krever tverrfaglig utredning og behandling, øke kraftig de neste 10 til 15 årene. Dette er ingen bølge, men en flom som vil skje de neste årene, sier Helsedepartementet. Samtidig har vi mangel på helsepersonell, og trenger 200 000 nye helsearbeidere hvert år i årene som kommer! I tillegg er utfordringene i dag store på det teknologiske området: Mange IKT-systemer, lite integrasjon, mangel på standardisering og mange selvstendige aktører innen «velferdskjeden», alt i følge Stortingsmelding 9 (2012–2013) Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren.
Forskningsprosjektet Semicolon har i løpet av de siste månedene avholdt to åpne fagseminarer om dette spørsmålet, det ene om innovasjon i offentlig sektor i sin alminnelighet, og det andre om innovasjon i helse- og omsorgstjenesten.
I begge seminarene kom det frem at det i dag ikke finnes kultur for innovasjon i offentlig sektor.
Mens innovasjon er nytenkning og risiko for å gjøre feil, er kulturen i departementene det motsatte: Ikke gjøre feil og fortsette i sitt vante spor. Denne kulturkonflikten er i dag den største hindringen for produktivitetsforbedringer i offentlig sektor.
Den andre store hindringen er om Regjeringen tenker stort – og helhetlig – nok. «Velferdskjeden» er sammensatt og består av mange aktører med ulike interesser. Det å bidra til å innse at fellesskapsløsninger også tjener den enkelte, er en stor utfordring.
For det tredje ligger nøkkelen i åpenhet for tverrfaglige innspill, trekke privat næringsliv inn i løsningsutformingen og å lære av andre land og kulturer. Offentlig sektor er seg selv nok. Viljen til å lære av andre er liten. Den største utfordringen offentlig sektor står overfor er derfor å skape en ledelseskultur for prøving og feiling, og for å angi konkrete mål for medarbeiderne.
Offentlig sektor som bremse på innovasjon og utvikling
I 1970-årene investerte staten i infrastruktur og forskning, også grunnforskning innen IKT. Slik er det ikke i dag. Midlene til forskning har de siste årene gått ned, samtidig som veksten i brutto nasjonalprodukt er blitt redusert fra 3,1 prosent i 1970 til 1,9 prosent i 2010. Oljen utgjør langt mindre av BNP enn det vi vanligvis tror, kun 20 prosent.
Da fornyingsministeren på NHOs årskonferanse søkte å fremstå som næringsminister, var det et signal om at Regjeringen nå er villig til å satse mer på IKT i form av samspill mellom offentlig og privat sektor for å løse de store utfordringene vi har i for eksempel helsesektoren? Et programpunkt som Arbeiderpartiet nylig la fram er «å bidra til sterkere koordinering mellom forskningspolitikken og næringspolitikken».
Skal dette også gjelde for offentlig sektor, statsråd Rigmor Aasrud?
