Stiftelsen Lovdata har saksøkt nettstedet Rettspraksis.no for brudd på åndsverkloven, etter at de publiserte over 44 000 høyesterettsdommer åpent på sine sider.
Rettspraksis.no ble lansert 17. mai i år, som et dugnadsprosjekt for å gjøre norsk rettspraksis mer åpen for offentligheten.
31. mai sendte Lovdata en begjæring til Oslo byfogdembete om såkalt midlertidig forføyning – et slags hastevedtak som kan gjøres hvis det er fare for videre skade mens man venter på muntlige forhandlinger.
I begjæringen ba Lovdata, representert av advokat Jon Wessel-Aas, blant annet om at nettstedet umiddelbart skulle fjerne alle rettsavgjørelser som er hentet fra Lovdatas database.
Begjæringen ba også om at de hovedansvarlige bak nettstedet, Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie, dømmes til å betale Lovdatas saksomkostninger på over hundre tusen kroner.
– Situasjonen er jo at vi har fått en slegge i hodet – et søksmål mot oss, to frivillige som driver et lite prosjekt, mens de som står mot oss er blant de fremste juridiske institusjonene i Norge, sier Lie.
– Det er dessuten et søksmål som vi mener er helt unødvendig, det bør være mulig for alle å jobbe sammen for å få til den beste måten for å spre juridisk informasjon.
Lovdata fikk fullt medhold
Begjæringen fra Lovdata ble tatt til følge uten at Rettpraksis.no fikk fremlegge sin side av saken, og under ett døgn etter at begjæringen ble sendt kom kjennelsen som gir Lovdata fullt medhold.
Lie forteller at de mener begjæringen er basert på helt feil faktagrunnlag, og synes avgjørelsen var sjokkerende. De har anket kjennelsen, og i et prosesskriv fra deres advokat Halvor Manshaus bestrider de flere av påstandene som den midlertidige forføyningen er basert på.
Rettsavgjørelser i seg selv er offentlige dokumenter som ikke er gjenstand for opphavsrett, og skal være offentlig tilgjengelige. Imidlertid er databaser som «sammenstiller et større antall opplysninger» beskyttet etter åndsverkloven § 43 i 15 år etter fremstilling eller første offentliggjøring, og det er etter denne paragrafen Lovdata har saksøkt Rettspraksis.no.
Lovdata argumenterer blant annet med at de bruker store ressurser på behandling av rettsavgjørelsene, blant annet ved anonymisering, tilføying av metadata, strukturering og standardisering.
Rettspraksis.no på sin side mener at § 9 i åndsverkloven gjør at databasevernet ikke er gjeldende. Paragrafen sier at «Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige».
Privat aktør eller offentlig organ
Noe av striden handler dermed om hvorvidt Lovdata skal regnes som en privat stiftelse, eller som offentligrettslig organ. Stiftelsen ble i 1981 opprettet av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, og styreleder utnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet. Stiftelsen og dens drift er imidlertid selvfinansiert, og mottar ikke offentlig økonomisk støtte.
I anken til Rettspraksis.no argumenterer Manshaus for at selv om Lovdata er et privatrettslig rettssubjekt, er de på ingen måte er en alminnelig privat aktør.
– Det er ikke en helt vanlig privat stiftelse, de har jo et helt spesielt ansvar. De har faktisk et så stort ansvar at en norsk lov er ikke i effekt før de er publisert på Lovdata. Så sånn jeg ser det er de en forlenget arm av offentlige myndigheter, sier Lie.
Det er ikke Lovdata enig i. Direktør Odd Storm-Paulsen er ikke i tvil om at de må regnes som en privat aktør.
– Det har vært konstruksjonen vår i alle år. Det er klart at vi er i en særstilling ved at vi kunngjør Norges lover i Norsk Lovtidend, sier han.
– Men når det kommer til rettsavgjørelser mottar vi dem fra domstolene på samme måte som for eksempel Gyldendal rettsdata, som er hovedkonkurrenten vår.
– Oppleves surrealistisk
En av påstandene i Lovdatas begjæring er at Rettspraksis.no sannsynligvis har benyttet seg av såkalte «crawlere» for å hente ut et høyt antall rettsavgjørelser fra databasen.
«Gitt det totale omfanget av avgjørelser som er kopiert fra Lovdatas database til Rettspraksis.no, fremstår det som tilnærmet umulig at uthentingen har blitt gjort manuelt. Det er derfor overveiende sannsynlig at de saksøkte har utviklet eller fått utviklet en egen programvare som systematisk har lastet ned avgjørelser fra Lovdatas tjenester over en lang periode, for å omgå Lovdatas automatiserte varslings- og beskyttelsessystemer mot massenedlasting/-uthenting», heter det i begjæringen.
Dette er en av påstandene Rettspraksis.no mener er feil. I anken fremlegges det dokumentasjon på at Lie har lånt en CD-ROM på Nasjonalbiblioteket, som ble utgitt av Lovdata i 2002 – altså for over 15 år siden, som er vernetiden for databaser.
Deres påstand er at det er derfra dommene fra Lovdata er hentet fra, og altså ikke ved hjelp av «crawlere» på nettsiden.
– Vi blir bedt om å betale saksomkostninger som har blitt brukt på å skrive 19 sider om en hypotese som er helt feil, det oppleves surrealistisk å bli bedt om å betale for sånne teorier, sier Lie.
– Ingen grunn til hastevedtak
Lie er frustrert over at de ikke fikk sjansen til å ta til motmæle mot det de mener er faktafeil før kjennelsen ble gjort, og at et hastevedtak for å stoppe siden ble gjort på tross av at siden allerede hadde blitt stengt.
– Det virker ikke som at dommeren engang har gått inn på nettsiden før kjennelsen er avsagt. Vi hadde jo stengt nettstedet med en gang begjæringen kom, akkurat som dommeren gjorde en kjennelse på, så det var ikke noen grunn til et sånt hastevedtak, sier han.
Tingrettsdommer ved Oslo tingrett, Ina Strømstad, forklarer på vegne av Dommernes mediegruppe at dette er vanlig prosedyre ved begjæring om midlertidig forføyning, når det er en fare for skade hvis man venter på muntlige forhandlinger – i dette tilfelle ville skaden være videre spredning av Lovdatas dokumenter.
– Da er det ikke sånn at en dommer også er etterforsker. Man gjør ikke, og skal heller ikke gjøre, egne undersøkelser. Man tar utgangspunkt i de opplysningene som kommer i begjæringen, og så kan saksøkte i etterkant kreve etterfølgende muntlig behandling, hvor man får saken belyst i full bredde, sier Strømstad.
– Og det at man har stengt en nettside én dag betyr ikke at man ikke kan ta den opp igjen den neste dagen, og det er jo gjerne derfor man ber om en rettslig avgjørelse på at noe må stenges og holdes stengt, fortsetter hun.
Vurderer nye løsninger
Samtidig som saken går mellom Lovdata og Rettspraksis.no, diskuterer Domstoladministrasjonen (DA) hvordan hele problemstillingen skal løses i fremtiden.
– Ja, vi ser på det nå. Vi hadde en sak i styret i går som gikk på hvordan rettsavgjørelser skal offentliggjøres i fremtiden i en digital tid, forteller kommunikasjonsdirektør i DA, Iwar Arnstad.
– Vi skal sette igang en vurdering på hvordan vi gir fra oss rettsavgjørelser til Lovdata, Gyldendal og andre som får det direkte fra vårt system, og om det er sånn at domstolene selv må sørge for anonymisering av rettsavgjørelser. Vi skal også vurdere om det er sånn at avgjørelser skal legges ut generelt på åpne sider.
Storm-Paulsen er ikke negativ til at DA nå diskuterer nye løsninger.
– Det kan godt hende det er en fornuftig løsning at DA selv står for offentliggjøringen. Men det er klart at det er en omfattende jobb, og det vil koste penger for dem både å utvikle systemene og gjøre jobben som trengs, sier han.
– Det er systemer som er bygd opp gjennom mange år fra vår side som er kompliserte og omfattende, med anonymisering og en del ting som skal til for å få dette på plass. Vi har verktøyene og kompetansen, så vi kan gjøre dette på oppdrag fra det offentlige.
