Dette er den siste av en serie på to artikler om den norske data- og Internett-pionéren Yngvar Lundh.
Les også:
- [29.10.2014] Gratuler med dagen, internett
- [20.01.2014] Internett i gamle dager
- [02.01.2013] Det moderne Internett er 30 år
- [03.11.2011] Mikroprosessoren fyller 40 år
- [04.09.2008] Ærespris til norsk nettpionér Yngvar Lundh
«Internett er et overfladisk og upålitelig lager for pornografiske bilder, grunnløse rykter, tekster med dårlig språk og elendig grammatikk, besøkt av personer uten påviselige sosiale egenskaper.»
– Chronicle of Higher Education, 11/4/1997, gjengitt i www.cyber.law.harvard.edu
Grunnen til at Norge ble det andre land i verden til å ta i bruk Internett, skyldes en geografisk tilfeldighet.
Ut i Nordsjøen ligger et enormt fjellmassiv, Den skandinaviske rygg. Det egner seg utmerket – med det nødvendige tekniske apparat – til å overvåke og registrere bevegelser i jordskorpen over hele kloden, og da selvsagt spesielt i nærområdene.
Norge hadde tidlig begynt arbeidet med forskning innen forsvarsteknologi. I slutten av 1960-årene var prøvestansavtaler det sentrale stormaktpolitiske spørsmål. Man hadde fått til en prøvestansavtale for uttesting av atombomber over havflaten. Men ingen avtale for underjordiske prøver, rett og slett fordi det ikke var mulig å foreta en effektiv overvåkning av at en avtale faktisk ble overholdt.
USA ved ARPA (det militære Advanced Research Projects Agency) hadde utviklet en forbedret seismisk deteksjonsteknikk, og så for seg et verdensomspennende nett av seismiske array-antenner. Høsten 1965 ble Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) kontaktet som en mulig deltager. Hensikten var å legge grunnen for en avtale om prøvestans.
I 1970 fikk følgelig Norge en sentral rolle som overvåker av den prøvestansavtalen USA og Sovjetunionen inngikk i 1968. Nå ble NORSAR-stasjonen (NORwegian Seismic Array) satt i drift i nærheten av Hamar. Dens oppgave var å fungere som overvåkningssentral for underjordiske atomprøvesprengninger. Anlegget ble delvis finansiert av ARPA. Lignende installasjoner fantes i Montana, USA, og senere i Alaska, Iran og Syd-Korea. Disse stedene var koblet til hverandre med faste telelinjer fra senteret i Virginia. Norge ble senere koblet til dette samarbeidet ved fast leiet linje på 9,6 kb/s mellom Kjeller og sentret i Virginia fra 1973.
Sammen med de gjensidige faglige relasjoner mellom ARPA og FFI var nok dette medvirkende til at FFI ble samarbeidspartner da ARPAs dataavdeling (Information Processing Techniques Office) ønsket å internasjonalisere sin nettverksforskning.
23. mai 1970 hadde Larry Roberts (IT-sjef ved ARPANET, forløperen til Internett) vært i Norge for å diskutere samarbeid om datakommunikasjon med Televerket. Han kom ingen vei med det. I likhet med holdningen i AT&T så Televerket dette som å ligge utenfor sitt område. Telekommunikasjon hadde de greie på, ikke datakommunikasjon, var det inntrykket Roberts satt igjen med.
I oktober 1972 besøker Larry Roberts og Bob Kahn på ny Norge, men denne gang Forskningsinstituttet på Kjeller. De hadde ingen militære formål med sitt besøk, men ønsket å innlede et samarbeid om ressursdeling av datanett, med basis i den pakkesvitsjede teknologien som ARPANET nå hadde tatt i bruk. Deres «salgsargument» var slett ikke av militær karakter. Tvert om pekte de på den forretningsmessige verdi norsk skipsfart ville ha av å bruke et slikt system.
Yngvar Lundh som arbeidet som forsker ved FFI, så her en mulighet for å bygge opp norsk kompetanse på datakommunikasjon. Både han og ARPA-folkene tenkte seg her et samarbeid med Televerket ved Televerkets forskningsinstitutt (TF). TF viste ikke alt for stor samarbeidsvilje. Det skulle ta nærmere tre år å få i stand et samarbeide med TF. Men i juni 1973 fikk Lundh til en avtale med TF for koblingen til USA (via Tanum i Sverige). Senere ble forbindelseslinjer til så vel Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo og til NTH i Trondheim etablert.
Informatikkmiljøene her i landet fikk dermed tidlig tilgang til amerikanske forskningsmiljøer.
ARPANET var på det tidspunkt et kjempemessig laboratorium for utvikling av nettverksteknikk. Nettet var et maskenett av fast leide linjer, de fleste på 56 kb/s, mellom knutepunkter av typene «IMP» og «TIP» bestående av datamaskiner med spesialiserte programmer. Forskjellige «vertsmaskiner» og terminaler ble tilknyttet knutepunktene via standardiserte grensesnitt. Trafikken ble overvåket i detalj og alle knutepunktene kunne omprogrammeres fra et sentralt Network Control Center i USA. Dette viste seg å være et svært effektivt eksperimentelt anlegg, en viktig forutsetning for den utvikling som fant sted gjennom resten av 1970-årene. Utviklingen gjaldt metoder for samkjøring av informasjonsbehandlende programmer via samkjøringsnett. Mange forskjellige grupper var i gang med det, og med til dels ulike teknikker for selve nettet. Sistnevnte resulterte i teknikkene som ligger til grunn for dagens Internett – et «nett av forskjellige typer nett».
Men en satellittkommunikasjon – som var Larry Roberts' hovedtanke – ble ikke etablert før i 1976 (SATNET), mye på grunn av Televerkets motstand. I påvente av et slikt satellittsamband, satte Yngvar Lundh i gang et prosjekt for kobling mellom FFI og NORsar-anlegget. Det arbeidet ble utført av Pål Spilling som teknisk utførende. Pål Spilling var på den tiden knyttet til FFI som forsker. Spilling skulle fra da av være helt sentral i byggingen av «det norske Internett» i samarbeid med forskerne ved ARPA helt til SATNET-forbindelsen ble lagt ned.
Spillings arbeid med Internett fikk også ikke ubetydelige næringsmessige sidekonsekvenser. På TF var interessen for UNIX stor. Spilling fikk med seg hjem fra en av turene til Berkeley, USA, en UNIX-maskin. Her traff han også en ung nordmann som jobbet med utviklingen av den nye UNIX-versjonen: Helge Skrivervik. Skrivervik tilbød seg å hjelpe Spilling de gangene han var i Norge. Det førte i sin tur til etablering av et nytt selskap, Skrivervik Data, som ble distributør for Sun-maskiner her i landet.
SATNET-forbindelsen fungerte helt til 15.august 1988. De norske forskningsmiljøene mistet da i en periode kontakten med resten av Internet. Kontakten ble midlertidig gjenopprettet gjennom en snedig manøver av professor Petter Bjørstad – men dette er annen historie.
Hvilken betydning hadde FFI for innføringen av Internett, altså i praksis pakkesvitsjede nett? Svarer er at kontakten og avtalen mellom FFI og ARPA var helt avgjørende for den avtale man hadde inngått om overvåkning av prøvestansavtalen, men også for den tette og nære personlige kontakten med ARPA og FFI. Kommunikasjon med ARPANET måtte gå gjennom FFI, ellers måtte det gjøres spesielle avtaler.
Det er heller ingen tvil om at det pionérarbeid som Yngvar Lundh og Pål Spilling her gjorde var av avgjørende betydning for den videre utvikling og anvendelse av Internett her i landet. Imidlertid bar dette arbeidet mye preg av ensomme og isolerte miljøer, mer opptatt av teknikken og knyttet opp til forskningsmiljøene, og uten spesiell støtte fra Televerket. Pål Spilling flyttet etter hvert over til TF i 1982. Men det betød ikke at TF ble noen pådriver i dette arbeidet. Pål Spilling ble fremdeles en enslig svale for Internetts utvikling, og fikk ingen spesiell støtte fra TF.
Men – som nevnt ovenfor – fikk også informatikkmiljøene ved Universitetet i Oslo og ved NTH tidlig tilgang, gjennom FFI, til ARPANET og mulighet for å holde kontakt med de amerikanske forskningsmiljøene på denne måten.
Det er hevet over enhver tvil at ARPANET ble drevet frem av FFI-miljøet med Yngvar Lundh og Pål Spilling i spissen. De var imidlertid primært opptatt av det tekniske i kommunikasjonen, og ikke så mye i anvendelsen. Den interessen kom fra informatikkmiljøet ved Universitetet i Oslo under ledelse av professor Rolf Nordhagen som imidlertid på den tiden var opptatt av OSI-protokollen – en protokoll som ikke klarte å lage tjenester, slik en så at TCP/IP ved amerikanske forskningsinstitusjoner gjorde.
Det har alltid vært strid om hvem som brakte Internett til Norge. Det riktige svar er etter dette Yngvar Lundh (som også laget den første norske, programmerbare datamaskinen slik vi så i forrige artikkel), sammen med Pål Spilling. Like sikkert er det at dette skjedde i strid med hva Televerket ønsket. Men den praktiske anvendelsen av Internett skal antagelig Rolf Nordhagen ha æren for – men først etter å ha innsett at televerkenes OSI-protokoll ikke var fremtiden.
Artikkelen er en bearbeidet versjon av kapitelet om Internett i min bok 50 år – og bare begynnelsen som er Dataforeningens jubileumsbok fra 2003. Artikkelen er blant annet basert på intervjuer med Yngvar Lundh og Rolf Nordhagen i 2003.
