Dette er hovedkonklusjonen i en nylig utkommet bok, The Comingled Code, Open Source and Economic Development. I denne boken søker forfatterne, professor Josh Lerner ved Harvard Business School og professor Mark Schankerman ved London School of Economics, å belyse betydningen av fri programvare ut i fra økonomisk teori, i den hensikt å få frem fakta i en ellers svært opphetet debatt. De håper det vil kaste «more light than heat» – som de sier i sitt ordspill – inn i en opphetet og ikke alltid saklig debatt om fri programvare.
De to grunnleggende spørsmålene de stiller er:
- Kan fri programvare stimulere økonomisk vekst (bedre enn proprietær programvare)?
- Hvilken rolle skal offentlige myndigheter spille for å fremme bruken av fri programvare
Først litt historikk: I datamaskinens barndom spilte programvare overhodet ikke noen økonomisk rolle. Den var gratis: Det var maskinvaren som kostet. Gradvis har det blitt nesten det motsatte. Men programvare har andre typer økonomiske egenskaper enn maskinvare. Programvare har høye initiale (utviklings) kostnader, men lave distribusjons- og brukskostnader.
Nettverkseffekter gjør at kostnadene ved spredning og bruk er tilnærmet null. Nettopp av den grunn kan programvare ha høye inngangsbarrierer og betydelig grad av kundebinding. Samtidig er programvare kjennetegnet ved å være et såkalt «non-rival»-produkt, det vil si at flere kan bruke samme produkt samtidig, i motsetning til maskinvare som er «rival» – bare en kan bruke det av gangen.
«The winner takes it all» gjelder derfor i høy grad i denne bransjen. Samtidig ligger verdien ikke i selve programvaren, men hva den kan brukes til, som for eksempel som en integrert del av firmaets prosesser eller produksjonsopplegg.
Hvordan står da fri i forhold til proprietær programvare ut fra et økonomisk perspektiv? Det er blitt hevdet med tyngde at innovasjon (i dette tilfelle utvikling av programvare) må være styrt av at noen er villig til å betale for den. På den annen side vil andre hevde at innovasjonsverdien øker når flere kan delta i utviklingen og bruken av programvaren, ikke bare de som betaler for den.
Forfatterne har gjort en meget omfattende analyse basert på spørreskjemaer, som også omfatter landanalyser, samt betydelig økonomiske beregninger. Boken er faglig tung og ikke lett å følge med for en legmann.
Deres hovedpoeng er følgende:
- I de seneste ti årene har det blitt stadig mer vanlig for leverandører (som for eksempel IBM) og bedrifter å bruke både fri programvare og proprietær programvare i samarbeid og sammenheng («comingled»). Det er derfor umulig å skille verdi og forretningsmodell mellom de ulike typene programvare. De er ikke lenger fiender, men samarbeidende enheter. Brukerne behøver ikke velge mellom det ene eller det andre. Fri programvare og proprietær programvare er i praksis supplerende og komplementære, og ikke konkurrerende eller gjensidig utelukkende..
- Det er heller ikke slik at en ubetinget kan si at fri programvare er billigere enn proprietær programvare. Kostnadselementene hos begge er meget sammensatte. Selv om en kan si at initialkostnadene ved anskaffelse av fri programvare er lavere (fordi en ikke betaler bruks- eller lisenskostnader), kan for eksempel opplæringskostnadene være høyere. Samtidig er det individuelt fra bedrift til bedrift hvilket kostnadselement en fokuserer på. En liten bedrift vil fokusere på anskaffelseskostnader; en stor bedrift på opplærings- og installasjonskostnader.
- Til sist argumenterer forfatterne for at staten ikke skal styre markedsutviklingen ved å preferere fri programvare fremfor proprietær. De bygger sin konklusjon på de to ovennevnte argumentene, samt at de ikke kan se at det er nok markedsimperfeksjoner, det vil si ingen aktør har spesielle fortrinn. Markedet for programvare fungerer derfor tilnærmet optimalt. De advarer derfor mot at staten går inn med tilnærmet regulatoriske tiltak for å fremme bruk av fri programvare. De synes heller ikke staten skal preferere fri programvare i sine innkjøpsavtaler. I stedet bør det offentlig tvert om anspore til økt «comingling», samspill mellom fri og proprietær programvare, fordi dette samspillet gir økt verdi for brukerne.
Det er ikke vanskelig å følge forfatterens resonnement på de to første momentene, sett ut i den omfattende empiriske analysen de kan vise til. Fri og proprietær programvare brukes i stadig større grad om hverandre for å levere «økosystemer» av verdi for kunden. Og at fri programvare skal være billigere enn proprietær programvare i et totalperspektiv vet vi er en myte. Uansett blir pris vektlagt på ulik måte avhengig av hva programvaren skal brukes til, størrelsen på bedriften, og så videre.
Men det er uklart hvilken sammenheng det er mellom de to argumentene og det at staten ikke skal ha en rolle som preferer fri programvare.
Noe av problemstillingene ligger nok i at forfatterne ikke skiller klart mellom vertikale og horisontale programvareprodukter. At det er en stadig større utvikling av horisontale programprodukter, bestående av en sammensetning av proprietær og fri programvare, er åpenbart, og det øker både konkurransen, anvendelsen og verdien av produktene. Men at det ikke er markedsdominans på vertikale programprodukter som Microsofts operativsystem, Office-suite og så videre, er jo direkte feil. Selv om markedsandelen på både operativsystem, kontorstøtte- og nettleserprodukter er synkende, må man fremdeles konstatere at det er en markedsdominans av én aktør på dette området.
Det kan også synes som forfatterne har et veldig enkelt syn på konkurranse i et marked. Det er ikke bare – og kanskje ikke først og fremst – pris og kvalitet som avgjør konkurransen i et marked. Minst like stor betydning har posisjonering, kundebindinger, distribusjon og så videre.
Forfatterne fremhever i stedet at staten i stedet bør fremheve og foretrekke åpne standarder.
Åpne standarder har mange av egenskapene til fri programvare på den måten at de utvikles i et transparent miljø og er som regel gratis. Forskjellen er at denne utviklingen skjer i formaliserte – og ofte byråkratiske – former, og heller ikke alltid er gratis. (ISO-standarder må kjøpes for eksempel i motsetning til standarder utviklet av EU eller FN, altså finansiert av offentlige midler. Sammenhengen her er meget komplisert og uoversiktlig da også ISO-standarder ofte er finansiert av felles, offentlige tiltak). Fordelen med åpne standarder er at en får et robust – men tregt – forvaltningssystem.
Forfatterne siterer her EUs konkurransekommissær Nellie Kroes:
«For all future IT-developments and procurement procedures, the Commission shall promote the use of products that support open, well-documented standards. Interoperability is a critical issue for the Commission, and usage of well-established open standards is a key factor to achieve and endorse it.»
For å fremme en slik politikk bør staten enten engasjere seg i den internasjonale utviklingen av standarder, eller sette krav om at en spesifikk standard skal brukes i kommunikasjonen med det offentlige (slik det offentlige nå gjør her i landet og i EU i forhold til efaktura).
Boken er som nevnt meget grundig og med et høyt faglig nivå. Ikke minst av den grunn anbefales boken sterkt. Så kan man alltids diskutere premissene for hovedkonklusjonen – nemlig at staten ikke skal preferere fri programvare verken ved regulatoriske tiltak eller bruk av kjøpsavtaler.
Boken kan sees som et viktig debattinnlegg for eksempel på den forestående, årlige konferansen om fri programvare som Friprogsenteret arrangerer i slutten av mars: Go Open.
