"Bredbånd til folket" er blitt tidens nye slagord. Uten at noen egentlig klarer å forklare hva bredbånd er (300 kb, 2 Mb, 10 Mb?), hvorfor vi skal ha bredbånd (generell surfing etter underholdningsprodukter for privatmarkedet, eller spesielle bruksområder for bedrifts-markedet?), og hvordan vi skal kable hele landet fra den trangeste fjord og ut på det ytterste svaberg (pisk eller gulrot?).
Det begynte med at Norsk Telecom AS offentligjorde en utredning som sa at Grete Knudsens "utrullingsplan" om at samtlige norske kommuner skulle få bredbånd innen år 2002 ikke vil bli nådd. Bare halvparten av kommunene ville få oppfylt dette målet. Årsaken er at Telenor har vært sene med sin utrulling. Grunnen er - ble det antydet - at Telenor ASA har slept bena etter seg for ikke å ødelegge markedet for ASDL.
"Telenor må få opp farten". Sa en vred Grete Knutsen - den største aksjonæren i Telenor. I full offentlighet.
"Næringsdepartementet skjønner ikke telemarkedet. Vi har allerede bredbånd til alle kommuner og bedrifter. Det heter leide samband". Sa konsernsjef Tormod Hermansen. I full offentlighet. På vei til - eller var det fra? - sin undervisningstime i voksenopplæring hos statsråden.
Norsk Telecom sa: "Ja, Norge har bredbåndsdekning i dag i form av leide samband. Men leide samband ligger prismessig på Europatoppen" - mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet i Europa (som igjen er skyhøyt over prisnivået i USA). Grunnen er - sa Norsk Telecom - at leide samband er et monopol-produkt her i landet.
Samtidig kunne ikke Norsk Telecom redegjøre for hvorfor de hadde valgt ikke å inkludere leide samband som del av bredbåndsbegrepet. Tormod Hermansen kunne på sin side ikke gjøre rede for hva man da skal med Grete Knudsens bredbåndssatsing, når alle kommuner og bedrifter her i landet allerede har dette tilbudet. Grete Knudsen kunne ikke forklare hva som var formålet med å bygge opp et bredbåndsnett på 10 Mb til alle kommuner.
Jeg blar i gamle papirer og finner frem til en utredning fra 1983:
Her slås det fast at teleutviklingen vil bli en av de fremste vekstfaktorene i det neste århundre. "Beslutninger som vil bli tatt, og beslutninger som ikke vil bli tatt i årene fremover, ville få avgjørende konsekvenser for hele samfunnet i årtier fremover", sa utvalget.
Utvalget slo fast at "det nytter ikke å prøve å stoppe teknologien ved grensen dersom vi av en aller annen grunn ikke ønsker den. Utfordringen ligger i gjøre seg bevisst hva vi vil bruke teknologien til og hvordan vi kan bruke den".
"Av hensyn til konkurranseevne og velferdsutvikling (er det) en forutsetning av helt vesentlig betydning at vi tar den nye teknologien i bruk hurtig". Sa utvalget. Og konkluderte med at vi må bygge ut et nasjonalt, integrert telematikknett som en nødvendighet for å vinne tilbake nasjonale, komparative fortrinn som hadde gått tapt. Utbyggingen av et slikt nett var en hastesak. Det "må antas å bli en av grunnpilarene i arbeidet for å skape kompartive fortrinn for Norge" i årene fremover.
"Elektronisk motorvei" var et bilde som ble brukt for å forklare hvordan bredbåndsnettet skulle virke. Det nyttet heller å vente til etterspørselen etter tjenester over et slikt nett skulle melde seg. Det gjaldt å skaffe Norge et konkurransefortrinn fremfor andre land. "I den grad det er mulig bør utbyggingen av nettet derfor ligge før etterspørselen". Begrunnelsen var at et slikt nett vil "få en helt avgjørende betydning for vare- og tjenesteproduksjonen" inn i neste århundre. Det var et prosjekt som ville endre arbeidsbetingelsene fundamentalt for norsk næringsliv og lokalsamfunn. Utvalget pekte spesielt på at et slikt nett ville utjevne vilkårene mellom utkant og sentrum.
Regjeringen vendte tommelen ned. Det ville bli for dyrt. En fikk heller vente til vi fikk satelittoverføringer som bedre og billigere alternativer.
Men det ble bygget et prøveprosjekt. I et lite lokalsamfunn ble det bygget et avansert kabelfjernsynsnett til husstandene og et optisk fiberkabelnett til næringsliv og offentlige institusjoner. Tanken var at lokalsamfunnet skulle fungere som et laboratorium for utvikling og utprøving av bredbåndstjenester.
Men telematikk-sandkassen på Jevnaker mislyktes, og ble nedlagt noen få år etter. Grunnen var at "det ikke var noen enkel sak å utnytte de nye teletjenester hvis en ikke la samme politiske vilje bak til å foreta de nødvendige endringer i brukernes organisasjoner og rutiner for å få god utnyttelse av den nye teleteknikken".
I mellomtiden hadde EU satt i gang et storstilt forskningsprosjekt, kalt RACE. Målet var å få realisert et integrert bredbåndsnett innen EU-området. RACE ble forløperen til EUs handlingsplan for et deregulert telemarked og en politisk styring for å få etablert effektiv virksom konkurranse på telesektoren.
Hvilket inntrykk sitter en så igjen med etter dette tilbakeblikket?
Muligheten for å bli et foregangsland i bredbåndsutbyggingen lot vi gå fra oss i 1985.
Etter det har virkemiddelet for å bli en ledende telenasjon vært deregulering av markedet. Norge har vært en sinke og ikke et foregangsland når det gjelder gjennomføring av konkurransefremmende tiltak.
Dersom Norge skal ha håp om å være i fremste rekke i bredbåndsutbyggingen, må Telenor presses til å redusere prisene på sine monopolområder, så som leide samband, og å sette inn tiltak for å stimulere etterspørselen i form av støtte til utvikling av innhold og tjenester.
Ikke å bruke mange milliarder skattekroner på å få Telenor til å legge kabler eller trådløse nett.
Det er blitt sagt med rette at historien aldri gjentar seg.
Men det gjør sannelig politikerne.
(For den som måtte være interessert: Sitatene er hentet fra Telematikk-utredningen fra 1983 (NOU 1983:22). Drivkraft bak denne visjonen var professor Rolf Nordhagen).
