Tv-kanalen NRK1 hadde en interessant inngang til dekningen av regjeringens budsjettkonferanse på nyhetene i går kveld. Ministrene losset tunge bør fra de svarte bilene.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen bar tyngst av alle. 40 kilo, forklarte han tv-reporteren i det han slang baggen over ryggen. Alle budsjettdokumentene, med forslag og innspill.
Papir er tungt å bære. Det framstilles industrielt, på ikke alt for miljøvennlig vis. Det belaster råvarer og arealer som det finnes andre og bedre anvendelser for. Det krever mye tung transport.
Det er også unødvendig. Det er det som står på papiret som teller. Med få unntak er alt innhold som i dag formidles på papir, fullt ut definert digitalt før det når papiret. Regjeringens budsjettdokumenter er intet unntak.
Hva er da poenget med å belaste en ung – Røe Isaksen er født 28. juli 1978 – statsrådsrygg med 40 overflødige kilogram?
Antakelig ikke annet enn å understreke følgende kjensgjerning: De som skal lede digitaliseringen av Norge, står ikke fram som et godt eksempel.
Dette handler ikke om moral. Det handler om penger. Det handler om effektiv bruk av ressurser som tid og arbeidskraft.
Norge har begrenset tilgang på ressurser av den typen som Torbjørn Røe Isaksen representerer: Han er velutdannet, kunnskapsrik, iderik, engasjert og – ikke minst – villig til å ta på seg lederansvar i en stilling der publikum følger med på alt han tenker og gjør. De andre i regjeringen har tilsvarende kvaliteter.
Hvordan skal vi utnytte slike ressurser?
Skal vi overlesse dem med budsjettdokumenter og la dem utføre tungt manuelt arbeid? Skal vi la dem rote i papirbunker i all evighet?
Eller skal vi lære dem opp i moderne samhandling gjennom digitale arbeidsmetoder?
Vise dem hvordan dokumenter kan forberedes i store og små grupper, uten behov for å møte fysisk.
Vise dem hvordan et budsjettutkast kan foreligge som interaktiv modell, der man kan prøve ut ulike løsningsforslag og skille ut det som ikke fungerer, slik at den store konferansen ikke sinkes av unødvendig kjekling.
Vise dem hvordan nye samhandlingsmetoder kan gi alle deltakere oversikt over helheten og ekte felles ansvar for sluttresultatet.
Vise dem hvordan det ligger et potensial i moderne arbeidsmetoder til å bruke krefter på kreative løsninger framfør perspektivløs høvling av marginale budsjettposter.
Og så videre.
Framfor alt må statsrådene innse at poenget med digitalisering ikke er å fjerne papir fra dagens skjemavelde. Poenget med digitalisering er nye og mer effektive arbeidsmetoder, med større åpenhet og medfølgende «mer demokrati».
