Det er et kjent fenomen at personvernet er blant ofrene når moderne teknologi, særlig informasjonsteknologi, anvendes ukritisk. De siste årene har også frykten for terrorisme senket terskelen for det vi tidligere oppfattet som klare overtramp mot privatlivets fred.
Slik er situasjonen i det Datatilsynet utgir Personvernrapporten 2005, og gjør oss pinlig oppmerksom på hvor lite reflektert denne kombinasjonen av IT og terror har gjort oss.
Rapporten bærer tittelen «– Som søvngjengere inn i et overvåkingssamfunn ». Tilsynets direktør Georg Apenes legger an tonen med sin leder, der han viser til reaksjonene da britenes personvernsjef Richard Thomas stilte nettopp dette spørsmålet om Storbritannia for noen måneder siden: Registreringen fortsatte som før etter en liten storm på 24 timer.
«Det er en viktig oppgave å peke på omkostninger og konsekvenser når historieløse tekno-optimisters friske forslag gir løfter som verken de eller andre er i stand til å holde – uten samtidig å bringe oss inn i et samfunn uten frihet og grunnleggende respekt for den minste av alle de minoriteter: det enkelte menneske,» skriver Apenes.
Et annet sted skriver han: «Det er en eiendommelighet i tiden at stadig flere synes å foretrekke en falsk og fiktiv trygghet, fremfor en reell, men oversiktlig utrygghet.»
Datatilsynets personvernrapport griper an det prinsipielle, at personvern er en menneskerett, ikke en luksus som rutinemessige kan settes til side. I den europeiske menneskerettskonvensjonen heter det at «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.» Det er også en menneskerett, mener tilsynet, «å ferdes fritt uten å bli overvåket, filmet eller registrert», selv om dette ikke er uttrykkelig slått fast i norsk lovgivning.
Personvernrapporten peker på hva som får oss til å godta at denne menneskeretten skyves til side. I et intervju i rapporten sier tilsynets første styreformann, professor emeritus Knut Selmer: «Grensene for hva vi godtar av 'overvåking', flyttes stadig. Rett i etterkant av et brutalt overfall hevdet en meningsmåling at åtte av ti var positive til kameraovervåking på buss og bane, noe som ville vært helt utenkelig bare få år tilbake.»
En serie artikler i rapporten retter et søkelys på moderne IKT-tjenesters bakside: Hvordan vi etterlater oss spor i elektroniske systemer, hvordan mobiltelefonen kringkaster vår posisjon, og hvordan kommersielle interesser står i kø for å gjøre tjenester basert på disse kjensgjerningene mest mulig tiltrekkende. Rapporten inneholder lite teknisk nytt for digi.no-lesere. De menneskelige motforestillingene som rapporten så klart framhever, er kanskje desto viktigere.
Men IKT-betinget sårbarhet dreier seg ikke bare om kommersielle interesser. Et annet viktig tema i rapporten er hvordan vi selv bidrar til å gjøre våre private anliggende tilgjengelig for hele verden, gjennom Internett, gjennom mobiltelefon, gjennom personlige hjemmesider og så videre. Et par artikler tar opp behovet for selvpålagte begrensninger på www.skolen_vår.no, eller når vi publiserer gladbilder av nakne og badende barn. Alt kan, som kjent, kopieres, publiseres videre og misbrukes.
Datatilsynets motstand mot statlige forslag som Norsk pasientregister er godt og saklig begrunnet i rapporten
Datatilsynets oppgave er å forsvare en bestemt synsvinkel knyttet til verdier som er ukontroversielle samtidig som de beviselig står samfunnsmessig svakt. Personvernrapporten fordrer ikke enighet i alt tilsynet står for. Men den er et tankevekkende innlegg som fortjener å leses og diskuteres.
