KOMMENTAR: Sist fredag markerte slutten på et to uker langt internasjonalt toppmøte for verdens telekommunikasjon i Dubai, World Conference on International Telecommunications (WCIT-12) i regi av Den internasjonale teleunion ITU, den eldste organisasjonen i FN-familien, med 193 medlemmer.
Formålet med toppmøtet var å forhandle fram en ny internasjonal traktat om telekommunikasjon, kalt International Telecommunication Regulations eller ITRs. Den forrige var fra 1988, så det var saktens behov for en fornyelse.
Møtet endte i kaos. Under påskudd av å verne om frihet på nett, marsjerte USA ut av forhandlingene, og nektet å skrive under på den nye traktaten. USA fikk følge av de fleste vestlige land, også Norge. Fra ITU ble det meldt at 89 av de 144 landene med stemmerett på toppmøte hadde underskrevet traktaten. Rundt 25 land nektet å skrive under. Det presiseres at det er anledning til å undertegne traktaten når som helst. Leder for den norske delegasjonen, Willy Jensen, utelukker ikke at Norge kan komme til å underskrive traktaten. Av det han sa til digi.no kan man konkludere at en eventuell norsk underskrift ikke handler om norsk telepolitikk, men om norsk utenrikspolitikk.
Les også:
- [17.03.2014] USA løsner grepet om internett
- [16.07.2013] Russland misunnelig på NSA
- [20.12.2012] ITU-ballen hos Samferdsel
- [14.12.2012] – Derfor skriver ikke Norge under
- [14.12.2012] Iransk kupp på tele-toppmøte
- [10.12.2012] Vil gi stater mer makt over nettet
- [04.12.2012] Avgjørende toppmøte igang
Her er vi antakelig ved sakens kjerne. I mange vestlige medier, også digi.no, var dekningen av WCIT preget av amerikansk støy, særlig fra Google og tilsvarende forretningsinteresser, men også amerikanske myndigheter, om at toppmøtet kunne kuppes av mørke krefter til å fravriste amerikanerne den formelle og reelle kontrollen over Internett.
Det ITU selv påsto, at poenget med en ny telekommunikasjonstraktat var å fremme 4,5 milliarder menneskers utsikter til en gang å komme på nett, ble overdøvet av den amerikanske støyen.
Når støyen har lagt seg, er det på tide å finne fram til hva som egentlig skjedde i Dubai.
Svarene er enkle å finne. Det er bare å lese den nye traktaten, og søke opp avsnittene som var gjenstand for strid. Traktaten er tilgjengelig både som pdf (30 sider) og som «flip book». Merk at kun de første 11 siden er selve traktaten. Resten er vedlegg og øvrige vedtak eller resolusjoner. Kun traktaten er bindende. Å underskrive traktaten innebærer ikke tilslutning til resolusjonene.
Den vedtatte traktaten kan sammenliknes med forslaget som var fremmet av Russland, De forente arabiske emirater, Saudi Arabia, Algerie, Sudan og Egypt. Dette forslaget er tilgjengelig gjennom nettstedet WCITleaks.org: Proposals for the work of the Conference. Det var dette forslaget som var utgangspunktet for den amerikanskregisserte kampanjen med temaet «FN vil ta over Internett».
Sammenlikningen avdekker to artikler der det er stor avstand mellom den vedtatte traktaten og det russisk-arabiske forslaget: Forordet («Preamble») og artikkel 3 «International Network».
Forordet er utvidet med to korte avsnitt. Det ene slår fast: «Medlemsstatene bekrefter sin forpliktelse til å implementere disse reglene på en måte som erkjenner og opprettholder deres forpliktelser overfor menneskerettighetene.» Ifølge amerikanske medier skyldes denne tilføyelsen amerikansk press.
Det andre lyder slik: «Disse reglene anerkjenner medlemsstatenes rett til tilgang til internasjonale telekommunikasjonstjenester.»
Det er kjent at USA hadde innvendinger mot det nye forordet, men hva innvendingene konkret gikk ut på, er ikke klart. Kan det ligge noe i denne andre tilføyelsen? Svaret synes å være «ja, kanskje».
Cuba
I sommer hadde Globalpost.com en interessant artikkel om USAs problematiske forhold til nettjenester i Cuba: How the US keeps Cuba offline. Poenget er at USA opprettholder en handelsblokade mot Cuba. Denne blokaden omfatter også gratis nettjenester fra Google – Analytics, Earth og Toolbar – men ikke fra Twitter eller Facebook. Google forklarer dette slik: «Som et amerikansk selskap retter vi oss etter USAs eksportkontroll og handelssanksjoner som hindrer oss fra å tilby visse tjenester i visse land.»
Kan det være dette det munner i, at USA ikke vil erkjenne at kubanerne har rett til tilgang til disse tjenestene? Eller at de ikke vil skrive under en traktat som kan brukes i en argumentasjon mot blokaden av Cuba? Eller mot en eventuell blokade av for eksempel Palestina?
Det er uansett tragisk å konstatere at USA spiller på lag med det kubanske regimet i å nekte landets innbyggere tilgang til nettjenester som resten av verden tar for gitt.
De vesentlige russisk-arabiske tilføyelsene til artikkel 3 dreide seg om Internett (tittelen på en ekstra artikkel 3A), ressurser knyttet til tall, navn og adressering (artikkel 3B, en beskrivelse av oppgaver som i dag hører inn under Icann), samt konfidensialitet og sikkerhet innen telekommunikasjon (artikkel 3C).
Amerikansk press førte til at disse tilleggene ble fjernet fra traktaten.
Formuleringene ble henvist til en resolusjon. Poenget med det «iranske kuppet» som digi.no beskrev torsdag, var å presse fram en avstemning om resolusjonen. Amerikansk støy rundt hva som faktisk skjedde forledet mange – også digi.no – til å tro at avstemningen gjaldt hvorvidt disse tre artiklene skulle tilføyes traktaten. Det er ikke tilfelle: Alt som konkret dreier seg om Internett ble fjernet fra traktaten, etter amerikansk press. Men USA greide ikke å forhindre resolusjonen fra å bli tatt med i sluttdokumentene fra konferansen.
Poenget her er at USA fikk det som de ville i forhold til traktaten.
Resolusjonen er, som kjent, ikke bindende, og har ingen praktiske konsekvenser, noe den norske delegasjonslederen Willy Jensen understreket overfor digi.no.
Utover dette var det strid rundt to tillegg til traktatens artikkel 5 som gir hjemmel for ekstraordinære tiltak for å sikre telekommunikasjon i krisesituasjoner.
Det er disse tilleggene til artikkel 5 som utgjør Norges påskudd til ikke å underskrive traktaten, i hvert fall ikke ennå. Tillegget døpt artikkel 5A handler om «sikre og hardføre nett», mens tillegget døpt artikkel 5B handler om spam.
På overflaten maner tilleggene kun til internasjonalt samarbeid mot «uønsket masseutsendt elektronisk kommunikasjon» og for å bidra til sikre og hardføre nettverk for internasjonale telekommunikasjonstjenester.
Det står med andre ord ikke noe «galt» i disse tilleggene, men USA tolker dem slik at de vil kunne misbrukes til å sensurere innhold formidlet over Internett. Når en nær alliert har slike motforestillinger er det forståelig at den norske faglige ekspertisen ønsker å la utenriksministeren ta den endelige avgjørelsen.
Inntrykket som sitter igjen etter denne gjennomgangen er at USA i all hovedsak fikk det som de ville: Menneskerettighetsforpliktelser er tatt med i innledningen til traktaten, og alle henvisninger til Internett er fjernet. USA kan knapt ha håpet på et bedre resultat.
Likevel skriver ikke USA under. Og den amerikanske delegasjonslederen, Tom Kramer, har understreket at det ikke vil komme på tale å underskrive på et seinere tidspunkt.
Dette har fått også amerikanske medier til å spørre seg hva USAs egentlige motiver har vært. Se for eksempel denne artikkelen i New York Times: Message, if Murky, From U.S. to the World.
Det vesentlige i traktatteksten handler om det ITUs generalsekretær Hamadoun Touré hele tiden har understreket som hovedpoeng med hele konferansen: Sikre et grunnlag for videre utbygging av verdens teleinfrastruktur, slik at de siste to tredelene av verdens befolkning får tilgang til tjenester som den ene tredelen i dag tar for gitt.
Grunnlaget bygger ikke på revolusjonære tanker, men på at en kombinasjon av fri konkurranse mellom private aktører, og samarbeid mellom privat og offentlig sektor, skal gi tilstrekkelig med investeringer til å nå bredt ut med nye tjenester, og til at investeringene skal være lønnsomme samtidig som prisen for å komme på nett blir overkommelig for folk flest i videste forstand.
Denne tilnærmingen har gjort underverker for den internasjonale telekommunikasjonssektoren ved å gjøre mobiltelefoni tilgjengelig for «alle».
Poenget nå må være å gjenta underverket for å få internettilgang opp på samme nivå som tilgang til mobiltelefoni. Og nettopp dette er poenget med den internasjonale telekommunikasjonstraktaten som Norge foreløpig nøler med å undertegne.
Samtidig må det understrekes at trusselen mot Internett, slik USA tegner den, er reell.
Felles for statene bak forsøket på å få Internett inn i telekommunikasjonstraktaten – Russland, Kina, Saudi Arabia og så videre – er at de praktiserer nettsensur og overvåking, at de mangler ytringsfrihet og pressefrihet, og at de styres av udemokratiske eliter som beriker seg på vanlige borgeres bekostning. Å slippe denne typen regimer løs på Internett betyr katastrofe.
Men det var altså ikke det WCIT dreide seg om.
Før eller siden vil det komme en eller annen form for internasjonal traktat som omfatter Internett.
Vi må samtidig konstatere at den internasjonale traktaten som kom ut av toppmøtet i Dubai ikke er uforenlig med dagens ordning der nettet i stor grad forvaltes utenfor etablerte internasjonale maktstrukturer. I den rike verden vil den ikke få praktiske konsekvenser.
Sett fra synsvinkelen til et flertall av verdens land, har USA og de andre som (foreløpig) nekter å skrive under på traktaten, skapt et inntrykk av at mindretallets frihet på nett trues av og må vernes mot flertallets forhåpning om en gang å komme på nett.
Hvis dette er en misforståelse, haster det å oppklare den.
Les også:
- [17.03.2014] USA løsner grepet om internett
- [16.07.2013] Russland misunnelig på NSA
- [20.12.2012] ITU-ballen hos Samferdsel
- [14.12.2012] – Derfor skriver ikke Norge under
- [14.12.2012] Iransk kupp på tele-toppmøte
- [10.12.2012] Vil gi stater mer makt over nettet
- [04.12.2012] Avgjørende toppmøte igang
