I tirsdagens utgave av Dagens Næringsliv tordnet LO-økonom Eystein Gjelsvik løs mot avisens påståtte "agitasjon mot utbytteskatten". For ifølge Gjelsvik har ikke DN og andre fått med seg at skatten innføres "for å gjøre noe med at aksjeinntekter er gunstig beskattet i Norge, og at det gir en urettferdig fordeling av skattebyrden".
Kritikerne av forslaget til å innføre skatt på utbytte underslår dessuten at skjev fordeling av utbytter er hovedårsaken til økte forskjeller i landet, kan LO-økonomen fortelle.
Han legger til at de som er motstandere av forslaget nødvendigvis må være mot å drive fordelingspolitikk. Og som ikke det skulle være båssetting nok av de som er saklig uenige med LO og Arbeiderpartiet, så slår LO-økonomen i samme innlegg fast at "[...]realiteten er at det neppe er mulig å drive fordelingspolitikk uten at det rammer noen, og uten at det fører til forsøk på omgåelser".
Det er i seg selv forstemmende at en av de ledende økonomene i landets mektigste organisasjon synes å ha gitt opp å finne fram til prinsipper for fordelingspolitikken som ikke "rammer noen" (hørte jeg noen rope på lavere matvarepriser?).
Det skal imidlertid ikke gjøres til et hovedpoeng i disse spalter.
Mer interessant er det at LO forsvarer en skatteregel som vil føre til "forsøk på omgåelser" som en trolig må tilbake til "kommandittselskap-tiden" for å finne sidestykke til.
Forretningsadvokater vil kanskje juble over at de nå får nye muligheter til å tjene gode kroner på å planlegge klienters skattetilpasninger, men for norsk næringsliv er det ikke heldig at det innføres regler som motiverer investorer til å binde opp kapital i gamle selskaper, og dermed tømrer fast en gammel næringsstruktur, istedenfor at midlene tilføres nye vekstområder, som data-, tele- og Internett-bransjen.
For uansett hvor mange ganger det måtte runge fra Youngstorget at "aksjeinntekter er gunstig beskattet i Norge", så er og blir det et faktum at det samlede skattetrykket på aksjer - i hvert fall for de selskapene som havner under den famøse delingsmodellen, og det er mange - er høyere her hjemme enn det som er gjennomsnittet for land i Europa.
Den merkverdige konstruksjonen som kalles delingsmodellen, fører faktisk til at mange eiere tvinges til å ta ut et utbytte for å betale den skatten delingsmodellen gir. Og som ikke det er nok, skal altså i tillegg dette "tvangsutbyttet" belastes med ekstra skatt. (Som regel ønsker ikke bedrifter som er underlagt delingsmodellen å ta ut utbytte overhode, de ønsker i stedet å la pengene være igjen i bedriftene for å stimulere til ny vekst.)
I Norge har en fra før av skatt på formue, skatt på overskudd og skatt på aksjegevinst. Skal en innføre nok en (dobbel) skatt på aksjeinntekter, er det et grep som er såvel ulogisk som urimelig.
Advokat Christian Fredrik Magnus i Ernst & Young henger bjella på katta når han i et leserinnlegg i DN onsdag 6. september peker på at kapitalen som utdeles i utbytte fra selskapet til aksjonærene allerede er beskattet på aksjeselskapets hånd. Når en i tillegg vil beskatte aksjonærene på nytt når den skattlagte kapitalen deles ut til eierne, betyr det at samme inntekt blir beskattet to ganger. Foruten at dette for mange vil fortone seg som moralsk lite spiselig, er det også et brudd med et grunnleggende prinsipp i skattereformen fra 1992.
En innføring av skatt på utbytte vil kort og godt bety at sparepenger som plasseres i næring (aksjeselskap) blir hardere skattlagt enn sparepenger plassert på andre måter. Økt skattetrykk generelt fører dessuten til lavere sparerate i samfunnet, det vil si mindre penger av den typen som i dag er sterkt etterspurt i næringslivet.
Tror LO det vil føre til mer eller mindre investeringer i den nyskapende delen av norsk næringsliv?
