Det statsbudsjett som nå er lagt frem, skal gi grunnlag for omstilling til ny økonomisk virkelighet. Da er det forunderlig at det ikke nevnes med et ord hvordan IKT skal gi omstilling i offentlig sektor.
Kravet til produktivitetsvekst i offentlig sektor
Den utfordring som Norge som nasjon står ovenfor, er å få til økt produktivitetsvekst. Den har i de siste 10 årene ligget på 0,8 prosent i snitt, mot tidligere 3 - 4 prosent de foregående 10 år. Den må opp på det tidligere nivået, sier produktivitetskommisjonen.
Dette gjelder ikke minst offentlig sektor som ikke får noen drahjelp av at privat sektor i så måte. Når privat sektor øker sin produktivitet, øker også kostnadene i form av økte lønninger. Denne kostnadsøkningen vil offentlig sektor måtte importere fordi de ønsker å være konkurransedyktige på lønn. Offentlig sektor sysselsetter i dag 30 prosent av den yrkesaktive del av befolkningen. Gjennomsnittet i OECD-land er 16 prosent, ifølge produktivitetskommisjonen. Siden offentlig sektor utgjør en så stor del av brutto nasjonalprodukt og er en arbeidsintensiv sektor, vil dette slå sterkt ut i den samlede produktivitetsvekst i samfunnet.
Produktivitetsvekst i offentlig sektor er også tvingende nødvendig siden økningen i de faste overføringene i statsbudsjettet til velferdsgoder, pensjon, trygd, helsetjenester osv., er sterkt økende. Vi nærmer oss nå en betydelig underdekning av statsfinansene for å finansiere velferdsgodene. Men det er «von i hengande snøre» – Dersom produktivitetsveksten øker med bare et halvt prosentpoeng i offentlig sektor – og halvparten av dette tas ut i reduserte driftsutgifter, så vil presset mot underdekningen av statsfinansene unngås..
Driftskostnadene i offentlig sektor må derfor ned. Nødvendig og økende tjenesteutvikling må bli relativt sett billigere å produsere. Måltallet må være at IKT-investeringer øker produktivitetsveksten i offentlig sektor med minst én halv prosent.
IKT og produktivitetsvekst
Ingen er i tvil om at det er bruk av IKT som er helt avgjørende for å nå denne målsetningen. Men det er ikke slik at offentlig sektor ikke investerer i IKT. Tvert om har økningen i IKT-budsjettene (drift og investering) for de 6 største etatene vært på 10 prosent de siste fem årene. En slik økning er i seg selv ikke bærekraftig over tid. Når de samtidig brukes i hovedsak til etatsvise og sektoriserte løsninger, vil kompleksiteten i samspillet mellom dem øke.
Problemet er at bruken av IKT gir liten effekt. Som ekspedisjonssjef Jan Hjelle sa i et intervju med Stat & Styring nylig: «Tallenes klare tale er at vi de siste årene har sakket akterut i digitaliseringstempoet i norsk forvaltning, sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne seg med, til tross for at vi har hatt solid vekst i offentlige budsjetter» (min utheving).
Vi kaster altså penger på problemene, i stedet for å løse dem.
Flere og flere sentrale ledere i offentlig sektor sier oftere og oftere at de gevinster man ble forespeilet i starten av et prosjekt, blir borte underveis, og ofte ender uten å gi gevinst i det hele tatt.
Det er altså ikke nødvendigvis flere IKT-midler som skal til for å øke produktiviteten og omstillingen i offentlig sektor, men bedre utnyttelse av de investeringer en foretar.
Den digitale milliarden
Nå er det ikke slik at det foreliggende statsbudsjett ikke inneholder en betydelig satsing på IKT i ulike etater. Men den budsjettposten som har fått størst oppmerksomhet, er den såkalte «digitale milliarden» fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Dette forekommer å være et prokurator-knep: Dette er midler spredd ut over mange etater og IKT-prosjekter, og som like gjerne kunne vært lagt til respektive etaters budsjetter.
Men på denne måten synliggjøres det altså ekstra midler fra «velgjøreren» KMD og Difi?
Det er ett interessant unntak fra dette, og det er en tilskuddsordning til små og mellomstore IKT-prosjekter. Ordningen skal administreres av Difi.
Det er ikke mye penger dette dreier seg om – kun 75 millioner, men hvor etatene selv skal bidra med tilsvarende. Dette kan bli en viktig test- og oppdragelsesarena for å lære etatene å tenke samfunnsøkonomi og gevinstrealisering i forbindelse med sine egne IKT-investeringer, samtidig som de må bruke av egne midler i realiseringen, noe a la en «lånekassen-modell» . Dette har fungert bra som motivator for effektiv IKT-utvikling og gevinstrealisering.. Hvis en i tillegg kan få etatene til å tenke produktivitetsvekst ved hjelp av IKT, og at dette ikke er IKT-, men organisasjonsutviklingsprosjekter, så vil mye være vunnet.
Øremerking?
Både IKT Norge og Abelia har etterlyst øremerkede IKT-midler til kommunene i dette budsjett.
Det er på mange måter en misforståelse – en kan ikke øremerke midler til kommunene. Dette er «svømmebasseng-syndromet» på ny. For noen år siden kritiserte politikerne at skolene hadde tomme svømmebasseng slik at elevene ikke fikk svømmetrening. Midler til dette ble lovet i kommunevalgkampen. Nå, mange år etterpå, er svømmebassengene fremdeles uten vann, ikke fordi kommunene ikke fikk tilført økte midler, men fordi de brukte midlene på andre ting de mente var viktigere. Dette er følgen av det lokale selvstyre.
Noe annet er at kommunene har en ryddejobb å gjøre i å sanere det mangfold av IKT-løsninger og -leverandører som de har, noe IKT-bransjen selv er interessert i. Men den ballen ligger hos kommunene selv, og ikke hos staten.
Det er ikke økte IKT-midler som skal til for å få gjennomført det. Det er en strategi og en beslutning som ligger i kommunesektoren selv.
Det statsbudsjettet ikke sier noe om
Så er det alt det statsbudsjettet ikke vil, eller kan, si noe om.
Difis rolle som pådriver for digitaliseringen i offentlig sektor, ble ikke avklart med dette budsjettet. Noen felles finansiering av felleskomponentene ligger heller ikke inne i budsjettet.
Fra 1.1. 2016 trer et nytt ehelse-direktorat i virksomhet. En ny strategi for Altinn vil foreligge, og kommunesektoren har samordnet seg gjennom et strategisk råd. Hvordan alt dette skal spille sammen for å oppnå produktivitetsvekst for offentlig sektor, er uavklart.
Så det er mye å ta fatt i og på – uavhengig av noe statsbudsjett.
Kontraproduktivt
Så kan man ikke unnlate å forundres over politikernes manglende helhetlige og usammenhengende argumentasjon:
Et viktig symboltiltak er å redusere fradraget i grunnbeløpet i pensjonen for gifte og samboende pensjonistpar. At pensjonister får noe mer penger å rutte med, bidrar neppe til hverken omstillingen i næringslivet eller produktivitetsvekst i offentlig sektor. Og ingen skal bli forundret hvis det dette koster (drøyt 2 milliarder kroner) er nøyaktig det beløpet som trengs for hurtigere integrering av innvandrere i arbeidslivet, og dermed økt arbeidsproduktivitet og økte skatteinntekter.
Symbolpolitikk er ofte kontraproduktivt, jamført det overordnende målet som skal nås.
