Som gammel sjømann bærer jeg på en betydelig angst for visse typer virus. Jeg tenker da særlig på den slags virus og basiller som på 1960-tallet kunne gi en lettmatros det vi til sjøs kalte "en sur en".
Jeg vil ikke påstå at jeg var av den typen sjømenn som hadde ei jente i hver havn. Strengt tatt har jeg aldri møtt noen uteseiler av den typen. Sjømannen med jente i hver havn er nok helst et fantasifoster oppstått i misunnelige landkrabbe-hjerner.
Men det fantes jo noen havner der man møtte ei jente, enten det nå var i blåfrosne Kotka i Finland eller i våryre Swansea i Wales. Og så hadde man kanskje vært litt uvørn i Jacksonville i Florida og satt i ensomhet på lugaren og gransket mistenksomt sin sailor-snurrebass og lurte på om den var sur eller søt. For ved fornyet ankomst Kotka ville man jo absolutt ikke smitte den finske hulder man der hadde stevnet møte med på siste tur.
Smitte, det hadde vært flaut, det!
Jeg seilte i de gode tider før det morderiske HIV-viruset fantes. (Iallfall var det ikke oppdaget.) Vi sjøfolk kunne nok frykte en sur en, men tok vel egentlig litt for lett på alt som dreide seg om kjønnssykdommer. De kunne jo kureres med durabelige sprøyter penicillin, som rundhåndet ble utdelt av styrmannen om bord.
Selv ble jeg styrmann og dermed skipets "doktor". Uten å blunke satte jeg sprøyter på de uheldige etter anløp i brasilianske eller afrikanske havner der det var fort gjort å bli sur både her og der. Og var det så nøye, da, om gutta fikk en sprøyte med en million enheter eller en real tomillioners?
Slik må vi norske hobby-doktorer til sjøs ha vært med på å ødelegge virkningen av antibiotika.
Alt dette rant meg i hu da jeg forleden hadde vært og levert en diskett med billedtekster til en bok jeg har skrevet for Gyldendal Norsk Forlag. En oppskjørtet kvinnelig billedredaktør ringte meg og sa: "Jon, du har smitta meg med et forferdelig virus!"
Forfjamset grep jeg meg til skrittet og lurte et svimmelt sekund på om jeg virkelig hadde vært ute og spredt en sur en. Hvordan skulle det i så fall ha skjedd? Kontakten mellom meg og angjeldende redaktør hadde vært den kyskest mulige og absolutt strengt forretningsmessig.
"Det var et datavirus på disketten din," sa hun.
Jeg trakk først et lettelsens sukk, men innså nokså fort det pinlige i situasjonen. I dagens samfunn er vel det å smitte ei jente i hvert forlag med et datvirus omtrent like skammelig som det i sin tid ville ha vært for en sjømann å smitte ei jente i hver havn med et kjønnsvirus. Så jeg rødma.
Og spurte stotrende om hva slags virus det var og hvilken skade det hadde gjort. For mitt indre øye så jeg hele høstens bokproduksjon på Gyldendal bli rasert av mitt eksplosive virus, herunder manuskriptet til Gro Harlem Brundtlands bestselger.
En begeistret dataperson hos Gyldendal (man føler seg nyttig som virus-doktor) hadde forklart billedredaktøren at viruset var et såkalt "makro-virus i Word". Det hadde lagd en masse krummelurer på redaktørens skjerm før den ble svart, men hadde heldigvis ikke greid å penetrere forlagets sikkerhetssystem.
Jeg sa til redaktøren at jeg ikke ønsket å høre alle de slibrige detaljene om dette makro-viruset i Word, ba henne holde seg til printen hun hadde fått, - og lovte at jeg skulle informere vår systemoperatør.
Før jeg hadde rukket det, hadde jeg også greid å smitte avisa Klassekampen via elektronisk post. Huttetu. Jeg satt virkelig og følte meg som mer enn sur, nærmest som en spedalsk.
Sysop'en har nå tatt affære. Mitt Word-program er nå iallfall påsatt kondom. Nærmere bestemt et anti-virus-program med det klingende navn Thunder Byte. Kanskje mitt Word er blitt helt kurert. Jeg tør foreløpig ikke å sende Word-dokumenter til noen, verken pr. diskett eller pr. e-post. Så jeg bærer på en nagende usikkerhet.
Hittil har jeg tenkt på datavirusene som en barnesykdom i vår PC-verden. Her er det bare å kjøre på med kondomer og penicillin, så er vi snart kvitt alt som kan kalles en sur en i databransjen.
Men etter at jeg selv ble rammet og dermed begynte å tenke tilbake til mine sjømannsdagers lettsindige eskapader - ikke med snurrebassen, men med sprøyta - har jeg begynt å lure på datavirusenes overlevelsesmulighet i alle våre systemer.
Nå pøses det på med sikkerhetstiltak akkurat som vi pøste på med overdoser av penicillin. Vil dette gi oss virkelig datasikkerhet, eller vil det tvert imot gi næring til nye, voldsommere og mer aggressive virus som ernærer seg på selve sikkerhetsoppleggene og som kommer fryktelig tilbake?
Tida vil vise. Den som får virusbefengt svart skjerm får se. Den som får en skjerm som begynner å likne på et nærbilde av den roterende navla til en egyptisk magedanserinne, bør ikke la seg friste til å utfordre magedanserinnen til visse former for leik, for hun kan være en skummel skjøge fra Port Said ved Suezkanalen og smitterisikoen kan være formidabel.
Da anbefales kaffe og vafler på nærmeste sjømannskirke som et alternativ til synd med surhetspotensiale.
Hvis den svarte navle du får opp på skjermen begynner å rotere som en galakse, og stadig raskere, bør du nok ikke se mer i det hele tatt, men trekke pluggen ut og deg sjøl tilbake i sikkkerhet. Da kan det hende at du er blitt smittet fra verdensrommet, med et virus så rått at det omskaper skjermbildet ditt til et kosmisk, altoppslukende svart hull.
Etter Gyldendal-affæren hadde jeg et mareritt som gikk ut på at jeg først ble smittet av magedanserinnen, dernest oppslukt av det jeg trodde var navla hennes, men som nok var et svart hull av groveste kaliber.
Det var virkelig et mega-makro virus på ferde, og det kom ikke fra Word, men fra Worlds, Other Worlds.
For å fri meg fra smitten og det svarte hullets klamme grep, gjorde jeg det eneste fornuftige. Jeg viderebefordret viruset pr. e-post til skaperen av Microsoft Word, den ikke ukjente Bill Gates.
"Du har'n, Bill," sa jeg da jeg våknet, svett og fæl. "Og god tur ut i det store, svarte intet. Jeg håper du har med deg alle dine sikkerhetsansvarlige på den reisa!"
