Mange av oss er på hjemmekontor, etter hvert også hyttekontor. For noen har det vært en positiv opplevelse. Avveksling, mer tid til familien og mulighet for å sove litt ekstra i stedet for å bruke tid på jobbreise. Men for mange begynner det å tære på.
Livet fremstår mer og mer som det Petter Uteligger – nå som fange i fengsel - lever på TV2. Vi savner kollegene våre. Vi savner den tekniske infrastrukturen og kantinen. Vi vil rett og slett tilbake på jobb. Men er den jobben vi kommer tilbake til den samme som vi forlot?
Virksomhetene forbereder gjenåpning
Da vi ble sendt hjem skjedde ting ganske brått. «Ta med det dere vil hjem, men husk hvor det kom fra», var siste hilsen flere steder. Plutselig så vi mennesker som sjonglerte kontorstol, PC-skjerm og Rema-poser på trikken. Senere har noen til og med fått kjørt hjem kontorpult.
Men ting er ikke optimalt når livet leves på 63 kvadrat og regnearket og videokonferansen gjøres ferdig mens treåringen snor seg langs leggen og femåringen slår syvåringen i hodet med en leke. Men vi står han av. Vi tilpasser og strekker oss. Vi forstår rasjonalet for det som skjer og vil hverandre vel. Dessuten vet vi at dette er midlertidig. I hvert fall trodde vi det.
Nå er virksomhetene i gang med å forberede gjenåpning av de kontorene vi ble sendt så brått hjem fra. Men kan alle komme på jobb samtidig?
Kommer vi til å kunne operere kantinen på den måten vi var vant til? Er det dusj tilgjengelig når vi av mange gode grunner velger sykkel fremfor overfylte busser på vei til jobb? Vil vi i det hele tatt reise i rushtiden, eller vil vi i større grad spre reisene våre utover? Og er det egentlig nødvendig å samles til fysisk allmøte? Eller kan vi fortsette på Teams, Zoom og Whereby som vi er blitt både kjent med og glad i?
Den arbeidsplassen og arbeidslivet vi kommer tilbake til er ikke nødvendigvis den samme som den vi forlot
Renholdbedriftene har stort sett permittert, men kan antakelig se i møte at null jobb erstattes av masse jobb. Renhold kommer til å intensiveres. Men uansett hvor mye man vasker og gnukker: Det blir uansett ikke helt trygt å komme tilbake til arbeidsplassen igjen.
For selv om smitterisikoen er lav, kan selvsagt folk bli smittet på jobb. Enten det er snakk om kontorlandskap, cellekontor, kantine, i kundemøter eller på jobbreise. Akkurat som vi kan smittes på bussen, gjennom barn som er på skole eller på besøk hos den lokale Kiwi-forhandleren.
Nå må vi som ledere forankre og forberede medarbeiderne på en ny slik virkelighet hvor ikke alt er like trygt og godt. Virksomhetene skal kartlegge og begrense. Men nullrisiko eksisterer ikke og ingen virksomhet kommer til å kunne garantere et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Blir pålagt hjemmekontor den nye normalen?
Mange har ment mye om kontorlandskap opp gjennom årene. Noen virksomheter har brukt landskap for å utvikle organisasjon og samarbeid, mens andre har gått etter pengene. «Rumpeprisen skal ned» - det vil si at vi skal ha inn flere rumper inn per kvadratmeter. Men vil det være mulig å dytte så mange mennesker inn på så få kvadratmeter i fremtiden?
Hvis ikke har vi i prinsippet to muligheter: Enten å leie flere kvadratmeter. Som blir svært dyrt. Eller så kan man stimulere, eller rett ut sagt, pålegge hjemmekontor for en andel av ansatte, også etter at myndighetene åpner opp for å komme tilbake.
Og dersom pålagt hjemmekontor blir en del av den nye normalen, åpner det for gode diskusjoner mange engasjerte mennesker som kan mye om alt fra jus til ergonomi kommer til å bruke mye tid på. Også det med en økonomisk kostnad i andre enden.
Kriser tilfører alltid noe nytt
Noe av det vi har fått med oss etter nedstengingen, er at hjemmekontor på mange måter er oppskrytt. Hyggelig og fint når det er selvvalgt og lar seg kombinere med å ta imot håndverkere, men slett ikke like attraktivt når du ikke er ønsket på arbeidsplassen og strekker seg ut i tid. Noen er også i ferd med å erfare at det å gli gjennom arbeidslivet gjennom å møte opp på tid og høste anerkjennelse fordi man er hyggelig og sympatisk, erstattes av tøffere evalueringer som handler om leveranser og stort sett bare det. Man blir synlig på en annen måte når man jobber remote.
Kriser som den vi nå står midt oppe i tilfører alltid noe nytt. Vi har lært mye, om både software, fjernledelse og samhandling. Men mest av alt akselererer og skyver kriser på utvikling som uansett var på gang.
Vi fikk det digitale løftet og de nye arbeidsformene i 2020 i stedet for 2025. Vi gleder oss til å sees igjen. Men den arbeidsplassen og arbeidslivet vi kommer tilbake til er ikke nødvendigvis den samme som den vi forlot.
