Akson-prosjektet har hittil vært todelt: En felles journalløsning for kommunene og en helhetlig samhandlingsløsning på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten. Akson-prosjektet deles nå opp i to adskilte prosjekter (programmer) med separat styring for hver av dem, under ledelse av henholdsvis KS/kommunesektoren og Direktoratet for e-helse.
Forslaget om Samhandlingsløsning har tidligere fått stor støtte. At Direktoratet for ehelse nå skal fokusere på å utvikle denne løsningen i samarbeid med Norsk Helsenett og andre, er positivt.
Utfordringen ligger nå journal-prosjektet – den delen av Akson-programmet som har fått massiv faglig kritikk. Det skal nå styres av KS/kommunesektoren. Det er på mange måter fornuftig og naturlig. Men det skaper samtidig noen nye utfordringer. En av dem er at Akson Journal bør få nytt navn.
Ny strategi – ny kommunikasjonsstrategi
Direktoratets kommunikasjonsstrategi rundt Akson-prosjektet har vært lite vellykket, noe også kommunikasjonsdirektøren innrømmer i et innlegg før jul. Men som andre har pekt på, viser også innlegget hvorfor kommunikasjonsstrategien ikke har fungert, ved bl.a. å misforstå sentrale faglige begreper.
De massive faglige innvendingene som Akson-prosjektet har blitt møtt med, har ført til at «merkevaren» Akson-har kommet i miskreditt, og at journalprosjektets omdømme dermed er svekket.
For å unngå at Akson-navnets agoni skal bli en belastning for KS/kommunesektoren når en nå skal selge inn ny innretning og strategi, bør navnet endres. KS/kommunesektoren sier at «det vil være avgjørende for tilslutning til prosjektet at Akson journal fremstår som en troverdig, fremtidsrettet og oppnåelig løsning på felles fremtidige utfordringer».
Men et navneskifte vil ikke være tilstrekkelig. Det må også knyttes opp til et nytt narrativ (fortelling) som på en enkelt måte kommuniserer hva en ønsker å oppnå og hvordan en går frem for å oppnå det en øsnker. Man må derfor ha en helt ny kommunikasjonsstrategi.
I privat sektor ville et slikt navnebytte med medfølgende endret narrativ, vært en selvfølge i en slik situasjon Det er ikke like lett i offentlig sektor, særlig når Regjeringen i statsbudsjettet sier at «Akson-navnet forbeholdes (sic!) i det videre arbeidet med felles kommunal journalløsning».
I parentes bemerket: Det er underlig at det er journalprosjektet som må bære navnet Akson videre, og ikke prosjektet for Helhetlig samhandling. Navnet har sin opprinnelse i «aksonet» i nervecellene som gjør at de kan kommunisere med hverandre, altså samhandling. Det er derfor ulogisk å bruke Akson-navet på journalprosjektet og ikke på Samhandlingsløsningen.
Hvilket mulighetsrom har kommunene for å endre strategi?
Det har hele tiden vært ulike oppfatninger mellom kommunesektoren og Direktoratet for e-helse om hvordan en «journal-løsning» skulle utvikles. KS og kommunesektorens tenkning om dette prosjektet, blir godt beskrevet i deres innspill til Stortingets Helse – og omsorgskomitè før jul.
Her sier de at de ønsker en løsning som tilrettelegger for lokal tilpasning, fremtidig tjenesteutvikling og innovasjon, at løsningen skal kunne bestå av flere systemer og ha arbeidsflater tilpasset ulike fagprofesjoners behov. Arkitekturmiljøer i kommunene har r hele tiden arbeidet i samsvar med dette for å endre tilnærmingen i prosjektet slik at det bedre kunne ivareta filosofien om økosystemer, plattformtenkning og deling av data fremfor ren applikasjonsutvikling. Dette har til nå ikke fått gjennomslag hos Direktoratet for e-helse.
Med den strukturelle endringen som nå er foretatt kan KS/kommunesektoren endre strategi og innretning av prosjektet – hvis de vil:
- De får større frihet til å legge til grunn de teknologiske arkitekturprinsipper som de hele tiden har foreslått. De signaliserer nå at de ønsker å innlede en reell dialog med markedet for å få etablert en felles forståelse av begreper som «åpen plattform», «økosystem» og «smidig utvikling».
- Det åpner også opp for samarbeid med Oslo kommunes Storbylegevakt-prosjekt. Oslo har hele tiden støttet målbildet i «én innbygger – én journal», og prinsippet om åpen og fleksibel arkitektur for å realisere en slik visjon. Utfordringen er at Storbylegevakt-prosjektet har en helt annen og kortere tidsramme enn Akson-journal.
- De får større mulighet til dialog med kommunene om verdien av prosjektet gjennom frivillighet og ikke tvang, gjennom gjensidig problemforståelse og ikke gjennom direktiv fra et direktorat. Dette er en åpning som Regjeringen har gitt ved at de i forslaget til statsbudsjettet, skriver at «bruk av en felles kommunal journalløsning skal i utgangspunktet ikke være lovpålagt for kommuner, fastleger og andre avtaleparter». KS/kommunesektoren sier de ser denne endringen som helt avgjørende for å sikre at prosjektet kan gjennomføres med ønsket resultat.
- Akson Journal blir nå også en del av Regjeringens digitaliseringsstrategi fra 2019 om utvikling av sammenhengende tjenester på tvers av forvaltningsnivåer (stat, kommune). Det vil kunne føre til en sterkere samordning av utviklingen av «felleskomponenter» og «nasjonale løsninger» som har betydning for kommunenes tjenestetilbud. Utviklingen av digital legemiddelliste er ett eksempel på det.
- De kan klarere få frem at prosjektet må baseres på en dynamisk og innovativ utvikling. «Stegvis innføring» kan bli mer basert på «smidig metodikk» fordi resultatene må komme underveis.
- Kommunesektoren får ansvaret for kommunikasjonsstrategien av prosjektet.
Hva er utfordringene?
Ved å skille disse to programmene, oppstår imidlertid nye utfordringer.
Det opprinnelige Akson-prosjektet skisserte et avhengighetsforhold mellom Samhandlingsløsningen og Journalløsningen. Det er det fortsatt. I forslaget statsbudsjett sier imidlertid ikke Regjeringen noe om hvordan dette avhengighetsforholdet nå skal løses, annet enn å peke på «nødvendigheten av styring og koordinering» mellom de to prosjektene. Det er maktpåliggende at en snarest får en avklaring på hvordan denne samordningen skal etableres. Hvis ikke vil risikoen i journalprosjektet øke.
Regjeringen er opptatt av at etableringen av et kommunalt eid selskap – Akson Journal AS – skal stå for gjennomføringen av prosjektet, og at eierskapet til løsningen skal ligge i dette selskapet. Men KS sier i sin høringsuttalelse at eierskapet til løsningen må ligge hos kommunene selv. De sier at «(d)et er ikke grunnlag for å stifte en virksomhet med mindre det er sannsynlig at virksomheten kan realisere felles kommunal journal med en styring som samtidig ivaretar de kommunale virksomhetenes behov for innflytelse».
Det er derfor et betydelig arbeid som gjenstår med hensyn til avklaringer både når det gjelder behovet for samordning, styring og gjennomføring av journalprosjektet, før det kan jobbes videre med selve journalløsningen.
«Det første spadetaket» i 2023
Visjonen om «én innbygger – én journal» som kom i 2012, og fikk almen oppslutning. Det er et tankekors at det hittil har tatt 8 år å utrede hvordan denne visjonen skal virkeliggjøres. Fremdeles er en på utredningsstadiet.
Nå tenker man nytt – organisatorisk, strukturelt og strategisk. Men «det første spadetaket» vil uansett ikke tas før i 2023 – 11 år etter at visjonen ble lansert. Deretter tar det flere år å realisere en løsning.
«Prosjekteringstiden» i seg selv er derfor en skandale. Skytset må i første rekke rettes mot Finansdepartementets «Statens Prosjektmodell». Formålet med den modellen er først og fremst å redusere statens risiko; kommunenes behov er at løsningen skal være økonomisk bærekraftig over tid. Det er to ulike innfallsvinkler som ikke nødvendigvis er sammenfallende.
Når Riksrevisjonen nå skal gå gjennom Akson-prosjektet i sin helhet, blir dette helt sikkert ett sentralt tema.
