Mange minnes et Norge med nasjonalt televerk, tellerskritt og besøk på telegrafen for å ringe utenlands. Forberedelser til reiser til andre land omfattet kjøp av valuta.
Dette er historie for de fleste av oss – men det er et viktig poeng at en betydelig del av befolkningen aldri har tatt skrittet fullt ut over i den vidunderlige nye teknologiverdenen.
«Andelen nordmenn med svake digitale ferdigheter har sunket mindre enn vi kunne ønsket» sier Hanne Størset K, seniorrådgiver i Kompetanse Norge i en kronikk i Forskersonen 4. mai 2021.
Vidtrekkende
Effektene av digitaliseringen har nok blitt adskillig mer omfattende enn de fleste, våre styresmakter inkludert, hadde forutsett:
Da vi begynte å strekke fiberkabler tidlig på åttitallet, ble resultatet effektive digitale linjer som vevde oss inn i et internasjonalt nett for data og telefoni. Det har vært en trinnvis utvikling som følge av standardisert digitalisering, og for telefonien er vi nå på vei inn i femte utviklingstrinn (5G).
Ingen politikere våget å flagge forventet resultat av dette digitale samarbeidet i Europa, ingen så konsekvensene av den digitale integrasjonen som kom. Nettet ga oss fleksible kontorer og arbeidsmiljøer. Det ble revolusjon av banktjenester, avvikling av bankfilialer og det ga digital overvåkning og ID-tyveri.
Elektronisk betaling, innenlands og utenlands, er et av de åpenbare eksemplene på globaliseringen. De moderne bruker kort, mobiltelefon og klokke – sedler og mynter er i ferd med å forsvinne.
Mediene er blitt grenseløse; vår gamle medieverden er «digitalisert bort». Vi har global tilgang på nyheter, kunnskap og underholdning. Vi ser at papirindustrien sliter, papiravisen er blitt borte fra gatebildet, mens vi har tilgang på aviser fra hele verden.
Norge taper KI-kappløpet i Norden
Utenforskap
Det er lite kommunisert at utviklingen har skapt et skille i befolkningen. Hanne Størset melder at 19 prosent, spesielt av den eldre generasjon, har falt utenfor og føler seg hjelpeløse i sine kommunikasjon, også med offentlige tjenester.
Fenomenet «digital marginalisering» burde ha vært mye høyere på den politiske dagsorden enn det hittil har. Alle de som ikke våger å gi seg i kast med smarttelefoner og nettbank, er i ferd med å utgjøre «den nye underklassen», noe som er et mye større velferdsmessig problem enn de ansvarlige ser ut til å ville ta inn over seg: Mange av de mest hjelpetrengende mangler enkel tilgang til en store deler av offentlige tjenester og dokumenter – og her skriker det mot oss at svært mange instanser – særlig kommunene – svikter grovt. Det burde være innlysende – og et massivt folkekrav – at det er kommunenes oppgave å sikre innbyggerne lik tilgang til offentlige tjenester, også de digitale.
Vi har statlige informasjonstjenester for korn, for melk og mye annet, men kommunal støtte til innbyggeres bruk av digitale tjenester mangler. Her er nok behov for noe mer planmessig og systematisk enn en IT-fikser-tjeneste, som kommunalminister Gjelsvik foreslår.
Det er vel behov for å definere hva man anser som basiskunnskaper for en innbygger. Disse kan omfatte:
- Bruk av kommunens og statlige tjenesters hjemmesider
- Pålogging til MinHelse, Nav og Altinn
- Sjekke egne dokumenter i Altinn
- Kommunikasjon med fastlege og oppslag i resepter
- Legge helsetrygdkort i telefon
- Legge passets ID-side i telefon
- Bruke nettbank
- Installere digital betaling på telefon
- Hjelp ved ID-tyveri og mot virus
Det bør være en klar politisk oppgave å støtte opp om innbyggerne, slik at de kan bruke offentlige tjenester effektivt i dagens samfunn. Over nitti prosent er daglige brukere av nettjenester, men 10 til 20 prosent trenger hjelp for å bli trygge og effektive brukere av offentlige digitale tjenester.
Forsvarets digitale grunnmur: – Nå må vi tenke mer øst-vest enn nord-sør
