I lys av Inger Merete Hobbelstad’s ytring i NRK om nyansettelsene til Munchmuseet har fagmiljøet begynt å rasle med sablene. De føler seg ekskludert og glemt i jakten på riktig person til fire av Norges mest spennende stillinger.
Sutring, eller har de et poeng?
Kritikernes ankepunkt er de nyansatte direktørenes manglende kunsthistorie-kompetanse. Direktørene trekkes frem som klenodium fra «jappe»-tiden, som er mer opptatt av gavebutikken enn kunsten.
For meg, som prosjektleder i IT-bransjen, fremstår dette som en forhistorisk reaksjon.
Er IT-bransjen et hestehode foran?
Ledelse er ikke en isolert faktor. I Norge har vi god tradisjon for en lederstil som involver fag- og kompetansemiljøene i organisasjonen, spesielt i prosjekter og organisasjoner med smidig tilnærming til utvikling og kompetansebygging.
Er dette unikt for IT-bransjen?
Gode ledere bør være et talerør for dem de leder. De nye direktørene er ikke ansatt for å vite hva som gjør Munch til en del av Norges kulturarv, men for å formidle det til resten av verden.
En god leder står på skuldrene til kjemper. Den kjempene er og forblir fag- og kompetansemiljøet.
Ledernes jobb blir ikke å forvalte kunst-arven, men åpne den opp for nye verdenshjørner. De skal ikke alene bestemme Munchs utvikling fremover, men bygge en god organisasjon som legger til rette for at kunsthistorikerne kan formidle Munch’s verk på nye og spennende måter – for Norge og resten av verden.
Tillit fremfor kontroll
Som leder må man forholde meg til en jungel av nye verktøy, terminologi og trender, uansett bransje. Med bakgrunn som «blåruss» er jeg nødt til å kunne stole på at teamet rundt meg er kompetente til å ta de riktige valgene, og lene meg på deres forståelse av situasjonen for å navigere prosjektet i riktig retning.
Dette er i tråd med moderne ledelsesteori. Likevel finner vi alle lederstiler på arbeidslivets palett.
Hobbelstad trekker, ikke overraskende, frem at Musée d'Orsay i Paris har en direktør med en doktorgrad i kunsthistorie. Frankrike er kjent for å ha en hierarkisk lederstruktur. I slike «top-down» organisasjoner blir det desto viktigere at direktøren har mastergrad i kunsthistorie, for det er der beslutningen ligger.
Det var en tid hvor dette lignet norsk lederstil, men heldigvis blir denne holdningen mer og mer utdatert. Vi har tilliten og kulturen for å bygge sterke fagmiljøer, som legger grunnlaget for beslutningene ledelsen tar.
Vi har jordbærselgere som er hotelldirektører, og fiskere som er energimoguler. De hadde ikke vært der de er i dag uten flinke folk på laget som har blitt sett, hørt og respektert.
Jeg mener, i likhet med Munchmuseet, at en dyktig direktør ikke må være kunsthistoriker. La dem fokusere på sine egne oppgaver, slik at de dyktige fagmiljøene får tid til å gjøre det de gjør best: Forvalte en av Norges viktigste kulturarver.
Relevant i alle bransjer
Debatten er interessant på tvers av bransjer, og viser hvordan IT-bransjen’s lederkultur skiller seg ut.
God kunstforvaltning kommer fra kunsthistorikerne. Kulturarven blir ikke kun forvaltet av fire med statsvitenskap, konsulentvirksomhet og kommunikasjonsarbeid på CV-en – men over 200 dedikerte og flinke folk gjennom hele Munch-organisasjonen.
Jeg tror både vi som publikum, og den nye ledelsen ved Munchmuseet vil oppleve dette selv.
Jeg vil ikke se avdelingsdirektørene Kristina Finne eller Harald Nygaard Kvam dabbe eller putte mentos i colaflasker foran «Skrik» på TikTok. Er de gode direktører lar de det forslaget forbli i møterommet.
En leder er ikke lenger det det var – og godt er det!
