Forventningene var store da Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM) før sommeren uttalte at: «Du betaler for mye for internett – nå varsles det endringer». NKOM beskrev et marked med liten konkurranse, og at dette kunne føre til høyere priser og et dårligere tilbud.
Skuffelsen ble desto større da vi så hvilke endringer NKOM faktisk foreslo. NKOM mener at Telenor ikke lenger har en sterk markedsstilling i hele landet, men at Telenor og enkelte andre aktører har en sterk markedsstilling deler av landet.
Hva betyr dette? Det betyr at flere bredbåndsselskaper enn i dag risikerer et vedtak fra NKOM som forbyr overprising og pålegger åpning av fiberen for konkurrerende leverandører. Tanken er at dette skal øke konkurransen, og dermed gi bedre priser, service og vilkår til forbrukerne.
Dette høres jo umiddelbart bra ut – men er det egentlig det? I rene tall betyr det at antall husstander som beskyttes mot overprising og sikres større valgfrihet øker fra ca. 400 000 til 440 000 husstander. Tiltakene fra NKOM bedrer altså situasjonen for omtrent 40 000 nye husstander. Det er ikke bra nok.
Snart er det 1,5 milliarder bredbåndskunder i verden
Infrastrukturkonkurranse er dyrt og fungerer dårlig
De øvrige 1,8 millioner husstandene skal beskyttes mot overprising og sikres valgfrihet blant annet gjennom graving av parallelle kabler.
NBBL mener dette er svært uheldig. Først og fremst fordi det er dyrt – og regningen er det forbrukerne som må betale. Disse utgiftene kommer på toppen av økte strømutgifter, høye rentekostnader og et vedlikeholdsbehov på vann- og avløpsanlegg som er estimert til svimlende 332 milliarder kroner.
Det er behov for mer fiber. Det er bare ikke behov for mer fiber der bredbåndsselskapene ønsker å legge den. Istedenfor å duplisere infrastruktur i tettbygde strøk burde utbyggingen skje i mer grisgrendte strøk der det ikke er bredbånd i dag. Dette får man bare til gjennom målrettede økonomiske virkemidler, ikke ved at bredbåndsselskapene tar ut superprofitt.
En annen uheldig side ved å grave ned dobbel fiber er de miljømessige aspektene. IKT-Norge har fått gjennomført en analyse av klimafotavtrykket av utrulling av fiber. Konklusjonen der er at denne utrullingen «har potensial for betydelige klimagassutslipp».
Bilimportørene ber om å få beholde 2G til 2030
En tredje uheldig side ved infrastrukturkonkurranse er at den ikke fungerer særlig godt. De færreste vil betale en ny tilknytningsavgift på flere tusen selv om prisen til dagens leverandør er høy eller servicen er dårlig. Og mange av de 1,8 millioner husstandene som visstnok opplever god nok konkurranse vil ikke få noe tilbud fra andre bredbåndstilbydere – selv om de er villige til å ta kostnaden.
Paradoksalt nok er det prisregulering og krav om konkurranse i de to landsdekkende 5G-nettene, selv om det er veldig enkelt og helt gratis å bytte fra Telenor til Telia sitt nett.
Mobilt bredbånd er ikke noe godt alternativ
Noen tenker, i likhet med NKOM, at nettopp 5G-nettet er løsningen, såkalt fast mobilt bredbånd. Er man misfornøyd med prisen og servicen fra fiberselskapet kan man alltids bare få en antenne montert på husveggen og få bredbåndsbehovet dekket via 5G. Problemet er at dette et dyrt og dårlig alternativ for mange. Som regel koster bare tilkoblingsavgiften omtrent 5 000 kroner. Det er normalt sett heller ikke noe å spare på de månedlige abonnementskostnadene. Når man i tillegg får mer ustabil kapasitet, er fast mobilt bredbånd ikke noe aktuelt alternativ til fiber.
For øvrig kan det nevnes at 5G-nettene kontrolleres av de største aktørene innen kablet bredbånd: Telenor, Telia og snart Lyse/Altibox. Hvilke incentiver har de til å få kunder fra fiber til mobilt bredbånd?
Vil tildele frekvenser i 38 GHz-båndet
Hva med borettslagene og sameiene?
Selv om mange forbrukere opplever dårlige vilkår på dette markedet, er det også noen lyspunkter. Store borettslag og sameier som er tilknyttet et boligbyggelag får gjennomgående mye bedre vilkår enn mindre sameier og borettslag. For som på andre områder: Sammen står man sterkt og boligsamvirket kan utligne bredbåndsaktørenes markedsmakt.
Nå trengs det ny politikk
Den norske politikken med privat utbygging av bredbåndsnett og infrastrukturkonkurranse, har fungert bra i den forstand at det har gitt god dekning av høyhastighets internettilgang i store deler av landet. Men nå som det er bygd ut bredbånd der det er lønnsomt, må politikken legges om. Fokuset må rettes mot å øke konkurransen i kablene i stedet for mellom kablene.
Bakgrunnen for at det norske bredbåndsmarkedet ikke er strengere regulert, er nok ikke først og fremst at konkurranse er så god, men at det er vanskelig å regulere. Vi har forståelse for at det kan være vanskelig for NKOM å regulere et stort antall bredbåndsleverandører. Men nettopp dette den svenske ekommyndigheten ønske å gjøre. Og da bør vel også vi i Norge kunne få det til?
Brannfakkel stoppet fiberkjøp: – Vi bør undersøke Starlink
