Mens Høyre diskuterte mobilforbud på landsmøtet og Hortens kommunestyre besluttet at elevene ved ungdomsskolene deres får lov til å bruke mobilen i friminuttene, så var 30.000 personer fra over hundre land på BETT-konferansen i London. Dette er verdens største konferanse for digitale læremidler, som samler en global bransje med utviklere, beslutningstakere, byråkrater og forskere.
Ordskiftet der var noe mer nyansert enn man får inntrykk av her hjemme. Ukritisk optimisme og uspesifikk pessimisme dominerer typisk dagens diskusjon om digital læring: fra forslag om skjermforbud til integrasjon av ChatGPT (kunstig intelligens) i klasserommet. Vi må forbi denne polariseringen, og i stedet sentralisere debatten rundt «evidens». Det vil si vitenskapelig grunnlag for å beslutte hvilke teknologier vi bruker, i hvilken sammenheng og med hvilke barn. Vi må gå fra å lete etter skyldige (verken lærere, Edtech-bransjen, myndigheter eller forskere er alene ansvarlige for dårlig teknologibruk). La oss heller snakke om hvordan vi i fellesskap kan fikse et ødelagt økosystem. Da må vi løfte blikket.
Behovet for vitenskapelig og evidensbasert beslutningstaking rund Edtech
Selv om de er mye brukt, mangler en rekke populære Edtech-produkter (det vil si apper, digitale læremidler og læringsplattformer) forskningsbaserte læringsprinsipper. Dette har negative konsekvenser for barns læring. Vi vet dette fra en rekke av studier: gjentatte evalueringer av de mest populære appene og læringsplattformene viser at de bryter med viktige læringsprinsipper. Apper for tidlig barndom, spesielt de som er gratis og ikke vurdert av lærere, motiverer barn på feil premisser og engasjerer dem til gjentatt bruk – uten å fremme læring.
Vi vet fra nylige bransjerapporter at mange Edtech-selskap mangler forskningsbasert grunnlag for å hevde sin positive påvirkning på barn: en amerikansk analyse av 11.000 produkter viste at kun 9 av de 100 mest brukte, hadde bevis for at de påvirker barn positivt (basert på ESSA kriteriene).
Lignende utfordringer er beskrevet i GrunnDig-rapporten om digitalisering i skolen. Edtech-bransjen vokser raskt, og uten et system for å sikre kvalitet, gjør vi barn en bjørnetjeneste ved å introdusere dem for denne typen teknologi.
Samtidig vet vi fra en rekke av studier og rapporter at teknologi kan være effektivt hvis det er godt designet og godt implementert i klasserommet. Konklusjonen er at teknologi må integreres med kunnskap om læringseffekt for å sikre positiv påvirkning på barns læring. Hvordan kan vi komme oss dit?
Nye tilnærminger til evidens i Edtech
Ulike «testbeds» (eksempel fra Sveits eller Sverige) gir bransjen tilgang til lærere og skoler som er villige til å systematisk teste nye løsninger. Vi trenger slike partnerskap og «testbeds» i Norge, tilpasset den nasjonale læreplanen og lærernes pedagogikk. Hvis bransjen investerer i slike partnerskap, har de større sjanser for langsiktig suksess og skalering. Lærere og skoleledere kan bedre benytte teknologi i arbeidet sitt fordi produkter og implementeringer vil være bedre tilpasset deres behov.
Vi trenger et tett samarbeid mellom testbeds og forskningsnettverk som kan analysere data samlet i skolene. Forskere kan ikke bare vurdere om eksisterende løsninger fremmer læring, men også se på hvordan vi kan skape nye læringsparadigmer. Men hva skal testes i slike partnerskap?
I Norge har vi ingen felles kriterier eller en felles måte å tolke dette på. Ulike andre land løser dette på forskjellige måter. I England har man Education Endowment Foundation, som støtter lærere ved å tilby en katalog av evidensbaserte ressurser. USA er i ferd med å standardisere evidenskriteriene utviklet for hele utdanningssektoren (ESSA). Australia følger Australian Standards of Evidence, India har Tulna-kriteriene, EU har diskutert egne Edtech-standarder – disse kommer muligens i år. Uansett hvilke standarder vi vedtar i Norge, må vi sørge for at lærere får støtte til å tolke dem, og at den norske Edtech-bransjen får støtte til å oppfylle dem.
Veien videre
Å sertifisere eller straffe løsninger som ikke oppfyller visse kriterier, vil drepe innovasjon og skremme bransjen fra å engasjere seg i forskning. Mindre selskap er ofte mer innovative, men mangler ressurser til å styre innovasjonene i riktig retning – første gangen. Når vi utvikler en kultur for evidensbasert Edtech, kan dette endre seg. Når lærere og kommuner krever evidens og innovasjon fra alt som brukes i klasserommet, og når alle leverandører tilbys støtte for å jobbe med forskere, så er vi på god vei dit.
Denne veien kan ha mange omveier, men la oss nå ikke bli distrahert av ytterpunktene i teknologidebatten. Kulturendringen i bransjen krever engasjement fra en bred koalisjon av interessenter som fremmer og modellerer en kultur med evidensbasert beslutningstaking rundt Edtech. Teknologipotensialet for å transformere utdanning kan oppnås hvis vi insisterer på en vitenskapelig tilnærming til Edtech-design og implementering for norske barn.
