The Gathering (TG) for 2024 avlyses, det ble klart mandag. Dette er helt klart slutten på en epoke i norsk datakultur. Om det blir noe TG i 2025 eller ikke, vet jeg ikke, men det er uansett verdt å mimre litt over en datakultur som har blomstret – og fortsetter å blomstre.
Personlig begynte min reise ned i dette kaninhullet med null-modem-kabler på 90-tallet. Jeg husker også da jeg flytta med meg PC-en over i kjelleren til Asim da jeg var sånn cirka 14 år, så vi kunne game hele natta. Internett var ikke nødvendig!
Dårlig søvn og mat, fantastiske minner
Men det første møtet med en større datakultur var da jeg som 16-åring deltok på TG i år 2000 – arrangementet som gikk under navnet TG1900. Det var enormt. Jeg traff folk jeg bare hadde snakket med på nettet, jeg gamet, vi delte … helt lovlig anskaffa filmer … jeg husker også at jeg stoppet og tenkte litt da jeg sto med en hamburger i én hånd og tre CD-er med forskjellige Linux distroer i den andre og hadde betalt like mye for begge deler. Dårlig søvn, dårlig mat, fantastiske minner.
I 2003 ble jeg med å arrangere BølerLAN i Oslo. Det var et lite arrangement som varte i sju år, med 50 til 140 deltakere, og vi hadde lært masse av hvordan TG virket. Og vi fortsatte å lære. Det var karaoke-konkurranse på scenen, det var flere runder med internett som forsvant. fordi de som leverer nett til skoler, antar det går fint med nedetid i feriene. Det var kronerulling for å få tak i noen svitsjer vi kunne bruke, det var pizzasalg i improvisert kiosk og det var kaotisk moro.
Tilhørighet
Jeg fikk også være med på Sørlanet i Kristiansand inntil idrettsetaten satte ned foten. Og jeg fikk være med en runde på Digitality X i Stavanger. Jeg var så vidt innom da noen kompiser var med på å arrangere Hordalan utenfor Bergen. Det har vært store og små dataparties overalt i Norge. Eller LAN-parties. Hva som er hva, finnes det overraskende sterke meninger om.
Jeg returnerte til TG i 2011, og der har jeg gjort alt fra å designe nettverksinfrastruktur til å knuse isvoller i inngangspartiet dagen før dørene åpnes. Jeg fikk også nyss om jobben jeg har i dag via TG, og om det er jeg ikke alene.
Hvis jeg skulle oppsummert hva dataparty og LAN-kulturen handler om i ett eneste ord, er valget lett: Tilhørighet. Det var Folka Mine.
Og det er det alt dreier seg om. Jeg er en gamer, ingen tvil om det. Men jeg er også en programmerer. Jeg er en Linux-sysadmin. Jeg er en nettverksfyr. I over 20 år har jeg arrangert LAN stort sett hvert år. Stort og smått. De færreste har nøyaktig mine interesser, men vi har en felles kultur likevel. Og for meg er det på tide å gi fakkelen videre til neste generasjon uansett.
Ikke bekymret
I Norge er det fortsatt et LAN-miljø, men jeg vet ikke helt hvor. Og det endrer seg hele tiden. Når jeg tror det kanskje har forsvunnet, hører jeg at det lever i beste velgående, bare i andre formater enn TG. Kanskje er det noen som får låne et klasserom på skolen en helg. Eller en lokal bedrift med noen ivrige foreldre. Det varer kanskje et par-tre år, så forsvinner det. Og så gjenoppstår det.
At TG har vart så lenge, er heller et fantastisk unntak.
Så nå som TG er avlyst, er jeg ikke bekymret. Det vil gjenoppstå. Kanskje heter det TG. Kanskje ikke. Det er uansett det ikke det viktige. Datakulturen lever videre, enten det er i kjelleren til Asim eller i Vikingskipet på Hamar.
Kristian Lyngstøl,
Crew på TG 2002, 2011-2024
Crew på BølerLAN 2003-2010
Crew på Sørlanet 2009-2015
Crew på DigitalityX 2016
Evig nerd.
Vivaldi-gründer ut mot Vedum: «Som å tisse i buksa for å holde seg varm»
