Det er veldig fristende å gi seg inn på forklaringer på hvorfor det ble som det ble, men på tampen av et heftig medieår ser vi heller på hva vi kan lære i det videre arbeidet med kommunikasjon om gjennomgripende digitaliseringsprosjekter. Feilslått kommunikasjon kan heller ikke få stå igjen som eneste forklaring på hvorfor debatten om Akson har vært polarisert, slik en kanskje kan få inntrykk av gjennom et par kommentarer i Digi den siste tiden. Men først til lærdommen.
For det første har vi ikke vært proaktive nok, kommunisert nok med alle involverte parter eller lagt nok vekt på å forklare hva anbefalingene som ble gitt i det sentrale styringsdokumentet innebar. Derfor kunne det feste seg seiglivede misforståelser. Et eksempel på dette er myten om ett system, selv om Akson ikke på noe tidspunkt har handlet om én anskaffelse av ett system. Når vi etterhvert la ned innsats i å forklare bedre ble vi beskyldt for å tilpasse retorikken til debatten. Vi kom skjevt ut fra hoppkanten, prøvde å korrigere, men klarte aldri å sette telemarknedslag.
En annen ting vi kunne gjort bedre er å forklare hva et sentralt styringsdokument er, og hvilke rammer dette setter for innholdet. Vi kunne også forklart hvorfor det skjer en utvikling fra en konseptvalgutredning til et sentralt styringsdokument, og gjort det tydeligere hvilke dokumenter som til enhver tid er gjeldende. Et sentralt styringsdokument utarbeides som en del av planleggingsfasen i statens prosjektmodell lenge før det skrives en eneste linje kode. Når kritikere har raljert over at tilnærmingen ikke er smidige nok, er dette basert på et premiss om at prosjektet var kommet lenger enn det er. Det er først i en gjennomføringsfase at løsningen utvikles eller tilpasses valgene om utviklingsmetodikk vil bli tatt
Skrikende behov for løsninger
I lange perioder ble vi alt for opptatt av ekskluderende arkitektur- og teknologidiskusjoner, fremfor det skrikende behovet for løsninger som vil sikre en bærekraftig og likeverdig helsetjeneste. Dette har nok dessverre ført til at store og viktige grupper ikke har kunnet ta del i en diskusjon som egentlig handler om dem. Det fikk feste seg en myte om at brukere som innbyggere, helsepersonell og kommuneledere ikke hadde vært involvert, og vi gjorde ikke nok for å trekke disse viktige stemmene inn igjen i debatten.
Ikke minst kunne vi ha lagt mer vekt på klarspråk i både styringsdokumenter, nettinnhold og artikler om Akson. Informasjonen har vært lett å finne, men vanskelig å forstå. Sammen med en mer proaktiv formidling, kunne det ha gitt en mer faktabasert og inkluderende diskusjon om samfunnsutvikling og reelle uenigheter. Dette er erfaringer vi tar med oss inn i kommunikasjonsarbeidet med andre digitaliseringsprosjekt.
Lærdom til tross, dårlig kommunikasjon alene kan ikke forklare hvorfor Akson-debatten har vært og vil være krevende også fremover. Det er fristende å trekke en parallell til diskusjonen om hvorfor smittespredningen er høyere i innvandringstette områder. Her fremheves manglende informasjon på forskjellige språk som forklaring og «quick fix», men som det så slående ble påpekt i en artikkel forrige uke: Sosiale ulikheter er ikke et kommunikasjonsproblem. På samme måte er heller ikke reelle interessemotsetninger mellom gruppene som blir berørt av Akson journal noe som kan løses ene og alene med bedre kommunikasjonsarbeid. Selv en kommunikasjonsdirektør må erkjenne det.
