Når du forteller noe til en venn, blir mye av budskapet kommunisert gjennom kroppsspråket ditt. Hvis du er glad, gjør du sannsynligvis større bevegelser, og ansiktet er vendt oppover. Dersom du skal meddele noe trist, er du sannsynligvis roligere, og budskapet fremføres saktere.
Roboter er på full fart inn i mange ulike typer tjenester. Forskerne ønsker å finne ut om det er viktig at robotene også bruker kroppsspråk når de kommuniserer med oss, eller om det ikke er så viktig – de er tross alt roboter.
– Hvis bruk av kroppspråk ikke er viktig, trenger vi ikke å bruke ressurser på å utvikle det, forklarer Marieke van Otterdijk, stipendiat ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.
Hun forsker på hvordan kommunikasjonen mellom mennesker og roboter blir best mulig.
Kroppspråk gir intuitiv forståelse av budskapet
En av grunnene til at forskerne ser på kroppsspråk som en del av kommunikasjonen, er at det gir en intuitiv forståelse av budskapet. Kroppsspråk er viktig i kommunikasjonen mellom mennesker, derfor er vi gode på det – så gode at vi til og med tillegger dyr og ting menneskelige egenskaper, hevder van Otterdijk.
– Hvis vi ser en hund, kan vi ofte tolke dens adferd med menneskelige karakteristikker som glad eller lei seg, eller vi kan tenke at andre objekter, som biler eller telefoner, har en personlighet, forklarer hun.
Nettopp fordi vi allerede tilegner dyr og objekter menneskelige trekk, er det viktig å finne ut hvor menneskelige robotene bør være.
– De fleste vil at roboter skal være menneskeliknende, for det gjør det enklere å forstå dem når de oppfører seg som oss. Likevel er det et interessant paradoks at det blir ubehagelig for oss hvis de blir for like oss, sier van Otterdijk.
Likheten kan bli ubehagelig
Dette paradokset kalles for «den uhyggelige dal» på norsk, men er best kjent som Uncanny Valley. Det er vanskelig å forutsi når og hvorfor en robot oppleves som uhyggelig.
– Mange argumenterer for at den uhyggelige dalen oppstår når vi forventer mer av roboten enn det den er i stand til. Det skaper friksjon når våre forventninger ikke blir møtt, forklarer van Otterdijk.
Hvis en robot ser menneskelig ut, forventer vi et menneskelig nivå på kommunikasjonen også.
Ny rapport: Tek-seniorer overses når ansatte skal få ny kompetanse
Seniorboliger kan bli full av robot-hjelpere
Ifølge van Otterdijk kan fremtidens roboter være viktige hjelpere som kan hente ting og gjøre enkle oppgaver.
– Kanskje vil de kunne hjelpe eldre med å fylle ut skjemaer før de skal til legen, slik at oppgaven er ferdig utfylt. Det vil kunne spare tid i helsetjenesten, forklarer van Otterdijk.
– Det er ikke et mål at robotteknologien skal erstatte pleierne eller menneskelig interaksjon, sier hun.
Dette skal være et støttesystem. Det blir flere og flere eldre og færre som kan ta hånd om dem. Da trenger vi nye løsninger. For at teknologien skal være til hjelp, må den tilpasses hva de eldre trenger og vil ha.
Derfor er hun opptatt av at de eldre er en del av utviklingen av teknologien. Erfaringene så langt er sprikende.
– Noen eldre brydde seg ikke så mye om robotene. De kunne se nytteverdien av dette for andre, men ikke for sin egen del.
– Dette var en søt, liten type
Hun forteller videre at noen syntes at det var nyttig at roboten kunne hente ting, eller kanskje være en form for selskap, men mange opplevde at teknologien ikke var relevant for dem fordi det vil ta lang tid før det tas i bruk i praksis. Enkelte var også redde for at teknologien var svært kostbar eller at robotene skulle erstatte de ansatte på seniorsenteret. De aller fleste av de eldre var likevel nysgjerrige, ifølge van Otterdijk.
– Generelt er det veldig gøy å jobbe med eldre og roboter. De liker å se dem, og når jeg skrur på roboten, sier de ting som «Dette var en søt, liten type». Eldre har ofte en million spørsmål fordi de aldri har sett en slik robot.
I forskningen bruker hun en type robot som kalles Pepper. Når hun gjør forsøkene kan hun fjernstyre den, slik at den kan tilpasses hvordan de eldre reagerer.
Hun forteller om en episode der hun besøkte et seniorsenter for demente. En eldre kvinne hadde en lang samtale med roboten og ga den navnet Harry.
– Da jeg snakket med sykepleieren, viste det seg at denne damen nesten aldri sa noe ellers, forklarer van Otterdijk.
Derfor mener hun at denne typen roboter kan ha noe for seg. Det gir muligheter til å ha samtaler og interagere på måter som kan være fordelaktige for de eldre. Dette gir håp om at de kan være nyttige, men samtidig er det et stort spenn i hvordan de eldre reagerer.
– En annen dame ble forsøkt introdusert til roboten av en venninne, men hun var svært skeptisk til den og ønsket ikke å gå nærmere.
Vi tilpasser kroppsspråket til budskapet
I prosjektet ga forskerne roboten i oppgave å overbringe tre ulike typer nyheter til beboerne på seniorsenteret. Den første beskjeden var en klar gladsak: Du har fått et barnebarn! Den andre beskjeden var nøytral og gikk ut på å minne vedkommende på å ta medisin. Den siste beskjeden var en negativt ladet nyhet. Roboten har ved et uhell knust en kopp.
– Det viste seg at de eldre reagerte med mye empati når de fikk den siste beskjeden, sier van Otterdijk. De fleste viste medfølelse og sa til roboten at det ikke var så farlig og at de hadde mange kopper.
Samtidig som roboten skulle gi beskjeden, skulle den også vise ulike typer adferd. Det kunne være å nærme seg med ulik hastighet og for eksempel gå direkte mot den eldre, eller litt nølende. I tillegg ville hodets posisjon, farger og bruk av gester spille inn.
– Hvis roboten gir gode nyheter med et trist ansikt, kan det oppleves som sarkasme. Det blir i alle fall opplevd som veldig rart, sier van Otterdijk.
Resultatet viste at de fleste som var interessert i robotene, også var interessert i at det var samsvar mellom robotens beskjed og adferd.
– Å gjøre bevegelsene myke og designe roboten på en måte som gjør at folk liker den, har mye å si. Dette er ting vi må tenke på i design og adferd hos roboten. Dette øker aksepten for å ha en slik robot og interagere med den, avslutter hun.
I prosjektet var det 12 deltakere. Van Otterdijk forteller at hensynet til privatliv og ressursbruk er årsaken til at det er vanskelig å ha med mange deltakere i denne typen forskning.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Fra kongehus til monarKI
