Det finnes mange eksempler på eksperimentell lagringsteknologi som gir langt høyere kapasitet enn dagens løsninger, og nå har det dukket opp en ny kandidat til fremtidens lagringsteknologi.
Ved University of Southampton i Storbritannia har forskere demonstrert noe de kaller en femdimensjonal, optisk lagringsenhet. Den kan holde hele 500 terabyte i en skive glass på størrelse med en vanlig CD. Saken ble omtalt hos Optica.
Superkorte laserpulser
Metoden innebærer å bruke en såkalt femtosekundlaser til å skrive dataene inn i glasset. Dette er en laser som opererer med særdeles korte pulser på bare ett femtosekund (10-15), som er det samme som ett billiarddels sekund.
Laseren danner felt som inneholder ørsmå nanostrukturer med en størrelse på 500 x 50 nanometer. En nanometer er for ordens skyld det samme som én milliondels millimeter – altså svært lite.
Dataene skrives inn i noe som kalles «voksler», som i korte trekk er tredimensjonale datapunkter. Hver voksel har fire biter med informasjon, og hvert par av disse vokslene representerer ett teksttegn.
I eksperimentet sitt lyktes forskerne med å skrive 5 gigabyte med tekstdata på en glassplate med tilnærmet 100 prosent presisjon. Datatettheten som ble oppnådd, gjør det ifølge forskerne mulig å skrive 500 terabyte med data på en glassplate med en tykkelse på 4 millimeter og diameter på 12,7 centimeter – noe som altså tilsvarer en vanlig, men litt tykkere, CD-plate.
Raskere skriving
Bruk av laser til å skrive data med høy tetthet er riktignok ikke nytt, og som Digi.no har skrevet om tidligere, har blant andre Microsoft demonstrert et lignende konsept, da også med femtosekundlaser og bruk av glass som medium.
Det nye denne gangen er imidlertid at forskerne kom opp med en ny metode som reduserer skrivetiden betraktelig – ved å minimere den termiske skaden på nanostrukturene som andre, tilsvarende løsninger har slitt med.
Med oppgraderinger som legger til rette for parallell skriving av data, mener forskerne det er mulig å skrive 500 terabyte på 60 dager, noe som kan høres mye ut, men som skal være vesentlig kortere tid enn det som er oppnådd hittil.
Generelt er teknikken nemlig en tidkrevende affære, men så er det heller ikke meningen at metoden skal benyttes som en standardmetode for lagring. I stedet dreier det seg om mer spesifikke bruksområder.
– Med det nåværende systemet har vi mulighet til å bevare mange terabyte med data som for eksempel kan brukes til å bevare informasjon om en persons DNA, sa lederen for forskingsteamet Peter G. Kazansky.
Om du har lyst til å fordype deg i de tekniske detaljene kan du sjekke ut selve forskningsdokumentet, som du finner på denne siden.
