Microsoft har for første gang lagd et konseptbevis med selskapets glassbaserte lagringsteknologi, kjent som Project Silica. På en plate med kvartsglass som måler 75 x 75 x 2 millimeter har selskapet i samarbeid med Warner Bros. lagret hele «Superman»-filmen fra 1978.
Microsoft har snakket offentlig om Project Silica i alle fall siden 2017. Da fortalte Mark Russinovich, Microsofts teknologidirektør for Azure, at glass har en del flotte egenskaper, blant annet at det har svært lang levetid, også under temmelig tøffe omgivelser. Det påvirkes ikke selv om du putter det i en mikrobølge- eller stekeovn, utsetter det for magnetisme eller oversvømmer det med vann. Det lar seg heller ikke lett ripe. Dette er egenskaper som gjør harde glasstyper egnet for langtidslagring av data.
Femtosekunder
En annen fordel med glass, er ifølge Russinovich at man ikke trenger noen spesiell leser for å kunne lese dataene.
– Kan du få tak i en laser, kan du finne ut hvordan du kan lese dem. Men til tross for disse fordelene, hvorfor har vi ikke sett at noen lagrer data på glass? Svaret er at fram til nå har ingen funnet ut hvordan en kan få laserpulser til å skje raskt nok til å kode dataene, uten at glasset går i stykker, sa Russinovich i 2017.
Det dreier seg om pulser som varer i omtrent et femtosekund (10-15), altså et billiarddels sekund. Slike lasere brukes i dag i forbindelse med lasik (laserassistert in situ keratomileusis), en type laser-øyekirurgi.
Voksler
I glasset lagres dataene i det som kalles for voksler, noe som er den minste volumenheten i et tredimensjonalt, digitalt bilde. Det kan sammenlignes med piksler, bare i tre dimensjoner. Mens optiske lagringsmedier som CD og DVD lagrer informasjonen på overflaten, blir dataene i Project Silica lagret som lag inni selve glasset. Glasset som er brukt i konseptbeviset, inneholder mer enn hundre lag med informasjon.
Dataene kodes inn i vokslene i disse lagene ved at laserens effekt og polarisering endres. Laserpulsene lager da ulike deformasjoner i glasset.
WORM
For å lese dataene tilbake igjen, brukes blant annet maskinlæring som dekoder mønstre som skapes når polarisert lys skinner gjennom glasset. I praksis må det brukes et datamaskinkontrollert mikroskop for å lese dataene. Dette gjøres ved å fokusere mikroskopet på det ønskede voksellaget.
Glassplatene som benyttes i Project Silica er ikke ment å være noen erstatning for flashminne og harddisker i datamaskiner. Når dataene først er skrevet inn, kan de ikke endres. Det er altså en WORM-teknologi (Write Once Read Many). Men glasset kan være et billig og relativt kompakt medium for virkelig langvarig lagring av arkivdata.
Aksesstiden vil være relativt lang, da glassplatene ikke vil være klare til å bli lest til enhver tid. Kanskje de til og med er lagret et helt annet sted enn leseren. Men når de først er satt inn i leseren, skal det ta kort tid å finne fram til dataene, i alle fall dersom man sammenligner med data lagret på tape. Microsoft utvikler det med sikte på å bruke det i nettskyen.
Stort potensial
Hvor mye data kan lagres i glasset, gjenstår å se. I 2018 regnet forskerne med at den første utgaven av systemet ville kunne lagre rundt 1 terabyte med data i en glassplate på størrelse med en DVD. DVD±R DL-plater kan til sammenligning lagre 8,55 gigabyte.
Forskerne mente samtidig at teknologien har potensial til å lagre 360 terabyte med data.
Glassplaten med supermannfilmen inneholder derimot 75,6 gigabyte med data, i tillegg til feilredundanskoder.
Teknologien forklares grundigere i videoen nedenfor.
