Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til tips@digi.no.
Inga Norberg og Lars Kristian Roland har skrevet en god artikkel i Digi om arkitekturen i
Akson. De har gode argumenter. Jeg er også enig i at det kanskje ikke er optimalt med en helt «hodeløs» løsning.
Men Akson handler ikke bare om arkitektur.
Arbeidsdeling i digitale økosystemer
Jeg synes at direktoratet mangler en prinsipiell holdning til arbeidsdeling i det fremtidige økosystemet i e-helse.
Noen viktige spørsmål er:
- Hvem bør forvalte de store mengder helse- og pasientinformasjon som blir produsert i Norge i dag og i fremtiden?
- Hvordan bør den struktureres, sikres og tilgjengeliggjøres?
- Hvilken rolle skal de store EPJ-leverandørene spille, og hvordan bør de reguleres for å hindre «lock-ins»?
- Hvilken plass er det for de mange små innovative e-helse-selskapene, og hvordan kan direktoratet bidra til næringsutvikling i sektoren?
Mener sosiale medier har ført til mental helsekrise – vil ha advarsler
Uten en helhetlig policy på disse områdene, er det vanskelig å etablere et fungerende økosystem.
De beslutningene som tas nå vil få store konsekvenser i lang tid fremover, ikke bare innen e-helse, men også for digitaliseringen av Norge.
Et annet viktig spørsmål er hvordan klinikerne bør involveres. Akson er et svært komplekst
program, og det er ikke lett, selv for IT-eksperter, å vurdere helheten og risikoene. Forskning
viser at det er svært vanskelig for brukere å vite hva man faktisk trenger før man ser løsningene i praksis.
Derfor er det lett å bli gisler i megaprosjekter med lang tidshorisont. Den beste måten å involvere klinikere er derfor ikke i abstrakte arkitektur-prosjekter, men i korte innovasjonsprosjekter, der de får avgjørende innflytelse over hvordan løsningene blir i praksis.
Prosessen
Noe av det som er mest diskutert i økosystem-teori, er hvordan man balanserer styring og innovasjon. Styrer man for hardt, svekkes innovasjon; styrer man for lite, blir resultatet for stor uønsket variasjon.
Etter mitt syn innebærer dette at man ikke bør forsøke å styre hele prosessen, men heller velge hvilke elementer det er viktig å ha sentral kontroll på, og hvilke som bør utvikles i et fritt marked.
Hjemmekontor kan drepe kreativiteten
Her synes jeg at Akson-prosessen svikter.
For det første forsøker man å styre for mange ting, det vil si både plattform, samhandling, fremdrift og brukertjenester. Dette fører til for høy kompleksitet og for lang tidshorisont.
For det andre er det for lite rom for innovasjon. Vi vet nå at innovasjon i økosystemer ikke lar seg planlegge, men at den kan legges til rette for. Det fordrer at det er tilstrekkelig rom for at kreative aktører kan finne løsninger man (for eksempel direktoratet) ikke har tenkt på, og at aktørene kan anvende de smidige og inkrementelle fremgangsmåtene som har skapt mye innovasjon i andre sektorer.
Dette kan ikke styres på tradisjonelt vis – derfor burde direktoratet konsentrere seg om plattformer og grenseressurser, og la markedet levere brukerløsninger.
Et sentralt punkt i den gode KS2-rapporten fra Holte og A2 er at Akson har høy risiko fordi kommunene selv kan velge om de vil ta løsningen i bruk. Det er nok riktig vurdert. Men det ligger også en betydelig risiko i å påtvinge kommuner og klinikere en løsning som (potensielt)
er dårlig tilpasset deres arbeidshverdag om 5-10 år.
Det er meget vanskelig å vite i dag hvilke IT-løsninger vi trenger om ti år. Det er derfor vi trenger et fungerende økosystem, ikke en masterplan fra direktoratet.
Truslene fra KI kan ikke reguleres bort
