Regjeringen har lagt frem sin Stortingsmelding om «deling av data». Målet er «å stake ut kursen for næringsutvikling og innovasjon med data som ressurs».
En slik melding lagt frem for Stortinget av distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland, vil normalt bli behandlet i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite. Men «data som ressurs» er først og fremst en næringspolitisk utfordring. Meldingen bør derfor behandles i Stortingets næringskomite. Her er begrunnelsen:
Hvorfor er deling av data viktig?
Næringslivet er i endring.
Produktivitetsveksten i Norge har stagnert de siste årene fordi oljesektoren spiller en stadig mindre rolle. Samtidig øker tjenesteytende næring. 80 prosent av alle sysselsatte jobber i denne næringen i dag. Denne næringen har lavere produktivitetsvekst enn vareproduserende industri fordi den i betydelig mindre grad har tatt i bruk teknologi. I tillegg bidrar en offentlig sektor med lavere produktivitet til at nødvendig tjenesteproduksjon blir gradvis dyrere.
Begge disse elementene fører til at produktivitetsveksten som helhet går ned i årene fremover. Bruk av teknologi vil imidlertid ifølge OECD gi 5-10 prosent høyere produktivitetsvekst. Det gir også høyere avkastning på investert kapital og høyere markedsverdi.
I tillegg vil det oppstå nye aktører i markeder. Det er digitale plattformer som «flytter» data. Dette er aktører som opererer uavhengig av næringer og sektorer. Fremveksten av slike plattformer vil redusere transaksjonskostnadene mellom selger og kjøper, men også forenkle nyetableringer og skape nye forretningsmodeller. Det kan bidra med nye løsninger innenfor alt fra bank/finans, tradisjonell varehandel og helse- og omsorgstjenester.
Det er derfor ikke dataene i seg selv som skaper verdi, men den deling av data som skjer gjennom digitale plattformer. Digital21-strategien foreslo derfor for et par år siden etablering av næringsrettete digitale plattformer og digitale økosystemer med nasjonal kontroll for å sikre
næringslivet like vilkår for tilgang og bruk, dekning og sikkerhet.
Dette reiser fire grunnleggende – næringspolitiske – spørsmål som Stortinget må ta stilling til:
- Hvordan vil utviklingen av digitale plattformer under nasjonal kontroll bidra til økt produktivitetsvekst?
- Hvordan vil digitale plattformer uten nasjonal kontroll bidra til å endre bytteforholdet i
økonomien? (Som jeg skal vise nedenfor, er det i ferd med å oppstå en skjevhet i byttehandelen mellom de som leverer innsatsfaktorene (dataene) i produksjonsøkonomien, og de som vet å utnytte dem). - Hvordan kan dette bidra til å styrke eller svekke konkurransen for små- og mellomstore
bedrifter? - Hvordan vil «data-økonomi» kunne utnytte de komparative fortrinn Norge har som nasjon med sterke næringsklynger og tillitsbasert samarbeid?
Svært sensitive person- og helseopplysninger lekket
Offentlig sektors rolle vil bli endret
Stortingsmeldingen sier at «det er viktig med en tydelig rolle- og ansvarsdeling mellom det offentlige og næringslivet». Utsagnet kommer i et avsnitt om hvordan Regjeringen vil kunne gi nye insentiver for klargjøring og bruk av data. Men spørsmålet om finansiering, prising, eierskap etc., er ikke avgjørende for hvilken rolle offentlig sektor skal spille. Offentlig sektor kan for eksempel se verdien av å styrke nasjonal leverandørindustri fordi det er en gjensidig avhengighet mellom tjenesteutvikling og næringsutvikling.
Dette er derfor mer av et næringspolitisk spørsmål enn en forvaltningspolitisk utfordring.
Hva er verdien av «deling av data»?
Stortingsmeldingen viser til en utredning fra Menon om at verdien av å dele data vil være 300
milliarder kroner innen 2030 i form av årlig verdiskapning. Men Meldingen overser tilsynelatende at Menon deler denne verdiskapningen inn i 3 elementer:
- Den produktivitetsvekst i privat sektor dette kan gi i form av økt brutto nasjonalprodukt
- Den velferdsøkning dette gir i form av bedre offentlige tjenester (eller reduserte offentlige
utgifter) - Den evnen dataøkonomien har til å skape nye arbeidsplasser i næringslivet hvor «deling av
data» er hovedressursen i verdiskapningen, og som gir samfunnet inntekter fra denne
verdiskapningen.
Men dette krever omstilling. Bedriftene og etatene må flytte fokus fra en verdikjede-tankegang til en økosystem-tankegang. Mens en verdikjede fokuserer på transaksjonene gjennom kjeden og hvor aktørene har klart definerte roller, karakteriseres et økosystem av at aktørene inntar komplementære roller for å utvikle relaterte tjenester til samme målgruppe. For forvaltningen innebærer det at rollen blir endret fra å være produsent av råvaredata til å bli tilrettelegger for innovasjon- og tjenesteutvikling i samarbeid med private aktører.
Deling av data dreier seg derfor om å skape best mulige rammebetingelser for en velfungerende markedsøkonomi, drevet frem av samspillet mellom virksom konkurranse og verdiskapende innovasjoner.
Påtatt og harry, sier unge om Linkedin – men rekutterere stusser om man ikke har profil
«Slipp dataene fri – det er vår!»
Statsråd Linda Hofstad Helleland kom i skade (?) på forhåndslanseringen til å si at «utgangspunktet er at offentlige data skal være gratis». Uttalelsen kom i sammenheng med annonseringen om at det skal nedsettes en ekspertgruppe som skal se på ulike organiserings- og finansieringsformer for deling av data. Lindas «slip of the tounge» illustrerer noen viktige problemstillinger:
Tankegangen bak at offentlige data skal være «gratis» er at dette vil skape en dynamisk effekt i form av bedre datakvalitet, økt innovasjon og mer effektiv digitalisering. Dette skaper nye arbeidsplasser, flere skatteinntekter og økt verdiskapning i samfunnet.
Men «gratis»-prinsippet reiser en god del motforestillinger: Det bryter med prinsippet om at den som gir fra seg data skal ha kontroll med bruken av dataene senere i verdikjeden, og at verdien av bruk av offentlige data må tilbakeføres til de som produserer dataene. Dette siste har vært en viktig problemstilling når det gjelder helsedata. Det reiser også spørsmålet om alternativkostnaden, det vil si at etatene selv ville kunne bruke disse dataene til å utvikle tjenestene fremfor at det gjøres av næringslivet. Det igjen setter fokus på hvilken rolle offentlig sektor skal ha i forhold til næringslivet, noe som ikke kan avgjøres av den enkelte etat alene.
«Gratis»-prinsippet slår også ut forskjellig avhengig av hva slags konkurranseforhold det er i
markedene for produktene der data inngår som innsatsfaktor. Hvis konkurransen er svak og
etableringshindringene store, vil gratis data først og fremst øke fortjenesten til de aktører som
bearbeider dataene.
Det er også naivt å tro at «å slippe dataene løs» vil skape like konkurransevilkår for markedet. Det forutsetter at dataene har samme verdi for alle, og at alle kan gi samme verdiøkning av dataene. Men noen vil alltids kunne verdiøke dataene mer ut fra egen økonomisk styrke, nemlig de store internasjonale teknologiselskapene.
Det næringspolitiske spørsmålet blir derfor hva Norge som nasjon skal ha kontroll over som
motvekt til at store internasjonale IKT-aktører utnytter offentlige data til å utkonkurrere både næringslivet og forvaltningen.
En Stortingsmelding uten en næringsrettet strategi
Målet med Meldingen er «å stake ut kursen for næringsutvikling og innovasjon med data som
ressurs». Men Meldingen staker verken ut noen kurs eller strategi for å sikre nasjonale eierrettigheter til data og digitale plattformer, eller peker på noen regulering som kan sikre at utnyttelse av data kommer norske bedrifter og forskningsmiljøer til gode, og at «inntektene» av bruken tilbakeføres til de etater som «produserer» dataene.
Data som innsatsfaktor i økonomien, vil i årene fremover spille en stadig større rolle, slik oljen har gjort. Men i motsetning til oljen vil den gjennomsyre hele økonomien og alle sektorer og næringer, ikke bare oljesektoren og leverandørene til denne næringen.
Derfor bør Stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon behandles av
næringskomiteen i Stortinget og ikke av kommunal- og forvaltningskomiteen.
IT-ekspert: Skremmende hva et teknisk bilde kan røpe av sårbarheter
