Både Torgeir Waterhouse og Inga Strümke og Morten Goodwin kritiserer filmen for å være for dystopisk og at filmen påstår at AGI er et uungåelig faktum.
Bør vi bare snakke om kortsiktige utfordringer med kunstig intelligens?
Jeg er helt enig i at generell kunstig intelligens («AGI») virker som science fiction og er helt urealistisk på kort (og sannsynligvis) lang sikt. Det er allikevel interessant at skarpe – men kanskje ikke kloke – hoder, som Ilya Sutskever, mener og er oppriktig bekymret for noe annet. Spørsmålet er om de etter min mening i overkant selvsikre og merkelige forskerne som intervjues i filmen, er representative for forskerstanden. Og det vet vi ikke.
I en artikkel i Journal of Artificial Intelligence Research fra 2016, ble 352 kunstig intelligens-forskere spurt om når de tror kunstig intelligens vil utføre ulike oppgaver bedre enn mennesker. I gjennomsnitt mente forskerne kunstig intelligens vil være bedre til å oversette språk innen 2024, kjøre en lastebil i 2027, jobbe i butikk i 2031, skrive en bestselgende bok i 2049 og jobbe som kirurg i 2053. Forskerne trodde også at det er cirka 50 prosent sjanse for at kunstig intelligens vil automatisere alt menneskelig arbeid om 120 år.
Disse spådommene virker kanskje som nesten ren science fiction, men det er altså folk som utvikler kunstig intelligens som faktisk tror dette.
Problemstillinger filmen tar opp som vi bør diskutere
iHuman er ikke en film fra statens opplysningskontor for kunstig intelligens, den er vel heller et forsøk på maktkritikk for å skape debatt og muligens frykt. Filmen tar opp mange, og etter min mening for mange, viktige problemstillinger som hver for seg fortjener en egen dokumentarfilm. Her er to av dem:
- Google har ambisjoner om å jobbe mer for den amerikanske forsvarsindustrien. Forsvarsindustri har vi i de fleste land, men jeg tror vi i det minste kan være enige om at Googles massive bruk av vår personinformasjon harmonerer dårlig med å samtidig jobbe for forsvarsindustrien. Det er trolig også i strid med Googles egne prinsipper for kunstig intelligens.
- Kinas inngripende sosiale kontroll ved hjelp av blant annet kunstig intelligens, som særlig ser ut til å ramme Uighurene.
Et lite tankekors til slutt: Ser vi annerledes på noen av temaene filmen tar opp etter Covid-19-krisen?
«Filmen fokuserer på verst tenkelig, med vekt på tenkelig, scenario», skriver Strümke og Goodwin. Hva om vi trenger det av og til?
Kinas inngripende sosiale kontroll har også vært med på å bremse opp spredningen av Covid-19. Står våre etiske prinsipper for kunstig intelligens seg også i krisetider? Bør vi i Norge justere våre personverngrenser i krisetider? Hvordan gjør vi det på riktig måte?
