Oppdatert: Artikkelforfatteren mener at mange har misforstått deler av innholdet i denne kronikken, og har derfor skrevet et tillegg: Misforstått om smidig metodikk »
Vi er alle enig om at digitalisering er nødvendig for å opprettholde en bærekraftig velferdsstat og gode, brukertilpassede tjenester. Men hvordan skal vi få det til? Debatten om metodene vi bruker for digital transformasjon av offentlig sektor kan lett bli preget av større kjennskap til metoden enn utfordringene den skal benyttes for å løse.
Vår erfaring med digitalisering av helse- og omsorgssektoren er at noen områder er svært komplekse. Det kreves grundige utredninger for å belyse problemene tilstrekkelig. Noen områder henger så tett sammen og må sees i sammenheng for å oppnå de endringene som kreves. Det vil være nødvendig med store investeringer, men å fortsette som i dag er dyrere og gir oss ikke det vi trenger. Vi får ofte høre at vi må lære av Vipps, som har hatt en smidig tilnærming. I noen av våre prosjekter som utviklingen av innbyggerplattformen Helsenorge.no, har vi jobbet mer på denne måten. Men hva når forutsetningen og utfordringene for det som skal utvikles er diametralt annerledes?
I mars legger vi frem en anbefaling for gjennomføring av et prosjekt for felles kommunal pasientjournal og løsninger som knytter helse-Norge bedre sammen. Prosjektet har fått navnet Akson. Målet er tryggere pasientforløp ved at rett informasjon er tilgjengelig for helsepersonell når de trenger den. Prosjektet er ett av flere som skal realisere det politiske målet om én innbygger – én journal. Dagens virkelighet i helse- og omsorgssektoren er en rekke siloløsninger som ikke snakker sammen. I dag har en typisk norsk kommune både fem og seks ulike pasientjournalsystemer. Disse journalsystemene kan sende meldinger til hverandre, men kan ikke dele pasientinformasjon seg imellom eller med journalsystemene som blir brukt av fastleger og sykehus. Dette går ut over pasientsikkerheten. Som innbyggere må vi fortelle vår historie om og om igjen. Fordi Norge var tidlige ute med å digitalisere journalløsninger, fikk vi en jungel av ulike systemer og versjoner av systemer uten at det ble stilt krav til samhandling mellom systemene. De tusen blomster blomstrer, men bringer oss ikke nærmere målet.
Dagens virkelighet i helse- og omsorgssektoren er en rekke siloløsninger som ikke snakker sammen
Noen ganger er det ikke nok å videreutvikle dagens løsninger, behovet krever en disruptiv tilnærming. Et helt nytt målbilde skal nås. Da må vi lene oss på gode utredninger slik at kompleksitet og alternativer er godt forstått. Når vi setter i gang med arbeidet må vi forstå hva dette koster og hva samfunnet får igjen for investeringen. Kanskje er det behov for endringer i lover og forskrifter for å få til nye løsninger. Helt sikkert er det at det påvirker måten man arbeider på. Naturlig nok innebærer dette at omfanget på prosjektet øker. Dette har lite med hvordan utviklingen av funksjonalitet i et produkt organiseres. I slike tilfeller er smidig utvikling veldig nyttig, men debatten må handle om mer enn dette. Nylig vant Statens vegvesen Bedre stat-prisen for et gigantisk, utskjelt IT-prosjekt. Det ble både store effektiviseringsgevinster og mer brukervennlige løsninger selv om prosjektet var stort og vanskelig.
Hvor prekært det er å oppfylle målbildet påvirker også hvilken strategi vi velger for løsningen og gjennomføringen. Mange veier kan føre fram, men hvordan kan vi klare det så raskt som mulig og med den høyeste samfunnsmessige nytten? En må også spørre seg hva som skal til for at leverandørmarkedet er interessert i å ta risiko for å bidra til å realisere målbildet.
Svaret på Sanners utfordring er ikke nødvendigvis bare smidig utvikling og mindre innovasjonsprosjekter. De store utfordringers tid er ikke forbi
Sintef la i juni 2019 frem en rapport om styring og gjennomføring av store offentlige IT-prosjekter. Bakgrunnen er budsjettoverskridelsene som har preget mange slike prosjekter. Rapporten anbefaler fire kategorier store prosjekter kan splittes opp i for å redusere kompleksitet; utrulling av standardløsninger i stort omfang, etablering av sentrale infrastrukturtjenester, digitalisering av eksisterende arbeidsprosesser, og utvikling av nye kapabiliteter. Hver av disse har ulike prosjektlogikker. Målet i Akson-prosjektet om tryggere pasientforløp krever samspill og datadeling mellom virksomhetene, men også en ny felles kommunal løsning for pasientjournal. Basert på behovene og de komplekse utfordringene som er kartlagt, anbefales en gjennomføringsstrategi der prosjektet deles opp i ett prosjekt for felles kommunal journal og et for samhandlingsløsning. Det anskaffes én journalløsning, mens den innføres gradvis. Samhandlingsløsningen utvikles også stegvis, i flere delprosjekter.
Det var Jan Tore Sanner som i 2015 proklamerte at de store IT-prosjektenes tid var forbi. Men han sa også at det var behov for å tenke nytt og for å redusere størrelsen og kompleksiteten i de enkelte IKT-prosjektene. Svaret på Sanners utfordring er ikke nødvendigvis bare smidig utvikling og mindre innovasjonsprosjekter. De store utfordringers tid er ikke forbi. Det kreves fortsatt utredninger for å belyse et komplekst problem tilstrekkelig. Én metode funker sjelden for alt. Alle digitaliseringsprosjekter kan ikke organiseres som Vipps.
På tide å tenke nytt om digitaliseringen i helsesektoren
