Difi kom tidligere i år med rapporten «Effektiviseringsarbeid i statlige virksomheter – Hvor trykker skoen nå?». I den skriver Difi blant annet at politiske beslutninger ikke alltid er forenlige med effektivisering. Min påstand er at politiske beslutninger er en årsak til at det alltid vil være et vesentlig effektiviseringspotensial i statlige virksomheter.
I rapporten peker Difi på flere sider ved politiske beslutninger som vanskeliggjør effektivisering. Politikere kommer med stadig nye politiske prioriteringer, uten tilsvarende nedprioritering av andre. Politikere ønsker å delegere, men i praksis skjer ofte det motsatte. Mange statlige virksomheter styres på detaljer – særlig hvis de er gjenstand for stor politisk og mediemessig oppmerksomhet. I tillegg må statlige virksomheter normalt også oppfylle ulike politiske krav utover kjerneoppgavene knyttet til virksomhetenes oppdrag. Det samlede omfanget av mål, krav og hensyn som statlige virksomheter skal ivareta, fører til økt rapportering og kontroll, som virksomhetene igjen bruker mye tid på.
Fokuset i rapporten til Difi er effektivisering i statlige virksomheter. Effektivitet er forholdet mellom verdier eller effekter av et tiltak og kostnadene ved å gjennomføre tiltaket. Det er noe annet enn produktivitet som er forholdet mellom input og output. Hva som er verdien av et tiltak er ikke nøytralt. Hva som er verdien tar utgangspunkt i forståelsen av problemet, av hvilket behov som skal dekkes. Ulike grupper i samfunnet vil ha ulik forståelse av et og samme problem og behov, hva som skal være målet for tiltaket og dermed hva som er egnede tiltak.
Offentlig oppgaveløsning er realisering av politikk. Politiske beslutninger er et resultat av prosesser der ulike aktører, med ulike problem- og behovsforståelse, skal skape flertall for en situasjonsforståelse med tilhørende tiltak. Da blir resultatet ofte mange og komplekse mål. I tillegg er det ofte mål som er i konflikt med hverandre og som er vanskelig å måle. Et eksempel på et område der denne kompleksiteten slår inn er offentlige anskaffelser. Det offentlige anskaffer årlig for 500 milliarder kroner. En anskaffelse skal i utgangspunktet dekke en virksomhets behov for kapasitet, kompetanse, utstyr eller andre hjelpemidler for virksomhetens oppgaveløsning innenfor et spesifikt område. Men anskaffelsen skal også gjennomføres slik at den ivaretar miljøhensyn og ikke gir mulighet for korrupsjon. Det kan også være et mål at anskaffelsen skal bidra til å styrke mulighetene for flere aktører i markedet. Det kan redusere effektiviteten til den spesifikke anskaffelsen, men bidrar til å skape et marked som gir i økt effektivitet på andre områder, bidrar til et bedre miljø og reduserer risikoen for effektivitetstap for samfunnet på grunn av korrupsjon.
Eksistensen av mange, komplekse og motstridende mål er noe av kjernen i offentlig oppgaveløsning. Behovene som prioriteres og tiltakene som iverksettes, er et resultat av kompromisser som i sin natur skaper ineffektivitet. Dette er ingen ny erkjennelse. Politiske beslutningers konsekvenser for effektivitet i forvaltningen var også noe Normann-utvalget i 1991 pekte på i sin utredning «Mot bedre vitende?». Hovedpoenget i utvalgets utredning var at offentlig ineffektivitet først og fremst var resultatet av aktive politiske valg, og ikke dårlig administrasjon eller svak intern effektivitet i den enkelte virksomhet. Politiske beslutninger som kilde til ineffektivitet ble også tatt opp av Rattsø-utvalget i 2016.
Økt effektivitet kan oppnås gjennom fjerning av tidstyver, effektivisering av prosesser og digitalisering av tjenester. Men det er i hovedsak effektivisering innenfor eksisterende politikk og er ansvaret til den enkelte virksomhet. De håndgrepene som gir de største effektene går på tvers av virksomhetene i offentlig forvaltning og krever aktive politiske valg. Og verden står ikke stille. Mens arbeidet med effektivisering pågår, defineres nye problemer og behov i de politiske beslutningsprosessene, med nye kompromisser og tap av effektivitet som resultat. Derfor vil også fremtidige rapporter om status for effektiviseringsarbeidet i statlige virksomheter konkludere med at politiske beslutninger ikke alltid er omforenlige med effektivisering.
