Dataassisterte katastrofer, fritt oversatt fra «Computer-Aided Catastrophes», ofte forkortet CAC, er et velkjent begrep for ingeniører og andre som vet at en liten regne- eller kodefeil lett kan velte stort lass.
Ikke alle disse er nødvendigvis dataassisterte som sådan, men som vi skal se er det ikke nødvendig med datamaskiner for å drite solid på draget.
Ingen av disse tabbene har heldigvis kostet noen livet, men de har alle kostet masse penger – og sikkert en og annen jobb.
Tonnevis med betong på bunnen av fjorden
Det klassiske norske eksemplet er da understellet til Sleipner A sank i Gandsfjorden 23. august 1991.
Plattformunderstellet på én million tonn var under tauing og ble sakte, men sikkert senket ned i vannet med en hastighet på tre meter i timen for å klargjøre montering av plattformdekket oppå. Da understellet nærmet seg 65 meters dyp, sprakk betongveggene på undervannskamrene, og vannet fosset ukontrollert inn. Det førte til at betongstrukturen plutselig sank med en hastighet på 60 meter i timen og kollapset under trykket etter hvert som dybden økte.
Understellet til Sleipner A sank til bunns i Gandsfjorden, som er 210 meter dyp.
Da restene traff bunnen, ble det registrert som 3.0 på Richters skala.
Sintef konkluderte i etterkant med at belastningen på betongkamrene var underestimert med 47 prosent og at flere av betongveggene som en følge av det var altfor tynne til å kunne motstå trykket.
Kostnaden har blitt beregnet til over fem milliarder kroner. Heldigvis ble ingen skadet i ulykken.
Meter i sekundet eller fot per sekund?
11. desember 1998 ble NASAs Mars Climate Orbiter skutt opp. Sonden på 338 kilo skulle etter planen bruke nesten ti måneder på turen til Mars.
Ved ankomst skulle den gå inn i bane rundt planeten og studere klimaet på Mars, mens Mars Polar Lander, som ble skutt opp senere, skulle lande i pol-områdene. Derfra skulle den sende klimadata opp til moderfartøyet, som igjen skulle sende dataene videre tilbake til Jorden.
Slik gikk det ikke. All kontakt med Mars Climate Orbiter forsvant 23. september 1999, da den skulle gå inn i bane rundt Mars.
I senere undersøkelser kom man frem til hva som hadde skjedd: Sonden ble designet og bygget av Lockheed Martin Astronautics (LMA), som benyttet det britiske målesystemet – det vil si tommer, fot og pund. Jet Propulsion Laboratory (JPL), som designet navigasjonssystemet, benyttet imidlertid det metriske målesystemet – det vil si meter, kilogram og så videre.
Dette var både NASA og begge bedriftene innforstått med, og ifølge avtalen skulle LMA sørge for å konvertere dataene til metrisk.
Det er uklart hvordan det skjedde, men faktum er at ikke alle tallene ble konvertert fra det ene systemet til det andre.
Resultatet ble at instruksene fra navigasjonssystemet til rakettmotorene var feil med en faktor på 4,45. Kommunikasjonsproblemer teamene imellom førte til at NASA heller ikke oppdaget feilen før det var for sent. Dermed hadde de ikke god nok kontroll på romsondens hastighet, posisjon, retning eller bane, og den gikk inn i Mars-atmosfæren rundt 100 kilometer for lavt.
Ingen hørte noensinne fra Mars Climate Orbiter igjen.
Den dag i dag vet man ikke om den brant opp i atmosfæren, krasjet i planetens overflate eller om den ble kastet ut i en ukjent bane rundt solen – eller en kombinasjon av alle tre.
Prislappen på sonden alene var på rundt regnet én milliard 1998-kroner, men medregnet utvikling, oppskytning og så videre var den totale kostnaden på oppunder to og en halv milliarder kroner. Mars Polar Lander er også medregnet i dette regnestykket. Den krasjet i Mars-overflaten 3. desember 1999 etter at en bremserakett kuttet ut for tidlig – altså ikke av samme grunn som Mars Climate Orbiter.
Satellitt-bulking
Har du noensinne bulket en satellitt – med en annen satellitt?
Det har NASA gjort.
Helt billig ble det ikke da NASA i april 2005 skulle demonstrere at de kunne få en satellitt til automatisk å koble seg til en annen. En lang rekke feil førte ifølge New Scientist til at de to satellittene i stedet kolliderte.
DART («Demonstration of Autonomous Rendezvous Technology») hadde i kollisjonsøyeblikket en fart på halvannen meter i sekundet mot målsatellitten, mens navigasjonssystemet trodde den var 130 meter unna og hadde en fart på 0,3 meter i sekundet i motsatt retning.
Navigasjonssystemet var nemlig fullt av bugs og feil som ikke var rettet opp før oppskytning. Ingen av romfartøyene så ut til å ta skade av kollisjonen, men sammen med en rekke andre bugs som gjorde at drivstofforbruket var langt høyere enn planlagt, førte kollisjonen til at satellittene styrtet før oppdraget var halvferdig.
Bare 11 av de planlagte 27 oppgavene ble fullført.
Prisen på hele oppdraget var rundt 110.000.000 dollar, eller rundt 715 millioner kroner etter den tidens kurs. Dollarkursen var lav dengang – etter dagens kurs ville det tilsvart rett over milliarden i norske kroner.
Ikke overraskende feilet den planlagte demonstrasjonen. Den overordnede årsaken var ifølge den ennå hemmeligstemplede rapporten «... mangel på erfaring, manglende konsultasjon med rådgivere, press for å overholde tidsfrister og mangelfull testing av alle tekniske beslutninger ...».
Veltet satellitt
I september 2003 arbeidet noen ansatte ved Lockheed Martin med å klargjøre værsatellitten NOAA-N Prime. For å komme ordentlig til, måtte de rotere understellet den var festet til på fabrikkgulvet.
Men den var ikke festet likevel.
Uten at det var loggført det noe sted, hadde en tekniker på et tidligere skift fjernet de 24 festeboltene som holdt den fast. Dermed krasjet hele satellitten i gulvet da arbeiderne roterte understellet fra vertikal til horisontal stilling. Også de hadde latt være å følge rutinene, de sjekket ikke boltene før roteringen ble igangsatt.
NASA, som var kunden, var etter dette noe misfornøyd, og Lockheed Martin måtte gå med på å si fra seg all profitt de hadde på arbeidet, for slik å bidra til å dekke reparasjonskostnadene på 135 millioner dollar. Senere betalte de inn 30 millioner dollar ekstra, men de øvrige utgiftene var det amerikanske skattebetalere som måtte dekke.
Nærsynt teleskop
Vi holder oss i rommet – det er tross alt ikke så mye som skal til før det blir fryktelig dyrt å gjøre en tabbe der ute, men også i dette tilfellet ble tabben gjort på bakken.
Den ble imidlertid ikke oppdaget før tidenes mest avanserte romteleskop var skutt opp – i en banehøyde helt på grensen av hva romfergen kunne klare – og det viste seg at bildene det tok, var uskarpe.
Bare der lå alt til rette for at det hele ville bli en katastrofe av det dyre slaget.
Problemet var en ørliten feil i apparatet som skulle måle hvor nøyaktig Hubbles hovedspeil var slipt. Hovedspeilet er 2,4 meter i diameter, og apparatet som målte slipingen med jevne mellomrom i produksjonen av det, var over 11 meter høyt. Inni dette apparatet – en såkalt «optical null corrector» – var det et optisk element som var omkring 1,3 millimeter ute av stilling. Det resulterte i at speilet ble feilslipt med noe slikt som en 50-del av tykkelsen på et menneskehår.
Men det var altså nok til at bildene ble uklare.
Man kunne enkelt ha funnet ut av feilen tidligere. Et annet, mindre apparat ble også bruke til å måle speilets nøyaktighet, men viste andre resultater. Og ble dermed ignorert.
Feilen på 1,3 millimeter var forresten ikke tilfeldig. Det var nøyaktig det samme som tykkelsen på skivene som ble brukt på enkelte bolter i måleapparatet, og man mistenkte derfor tidlig hva som hadde skjedd.
Hubble kostet 1,5 milliarder dollar å konstruere. Det var enormt med penger den gang, og etter Challenger-ulykken i 1986 virket det som om NASA ikke kunne gjøre noe som helst riktig. Politisk vilje til å bruke penger på romforskning var mildt sagt middels, og NASA gjorde den ene tabben etter den andre. Flere planlagte prosjekter ble kansellert, og andre unngikk papirbøtta med et nødskrik – noen ble faktisk kun godkjent i kongressen med én stemmes overvekt.
I 1993 var NASA på såpass tynn is at Bill Clinton sa klart ifra til NASA-sjefen at dersom reparasjonen av Hubble feilet, ville NASA bli omstrukturert.
Heldigvis ble det oppdaget at selv om Hubbles speil var feilslipt, var det svært presist feilslipt. Det var dermed mulig å korrigere for feilen ved å sette inn en slags «briller». Problemet var imidlertid at Hubble aldri var konstruert for slikt, og det viste seg å bli litt av en utfordring å få plass til den ekstra optikken som måtte til mellom speilet og Hubbles kameraer og måleinstrumenter.
Prisen på «brillene» var omkring 50 millioner dollar.
I tillegg kom romfergeoppskytningen, som ikke akkurat var billig den heller. I 2011 kom man frem til at hver oppskytning hadde kostet 450 millioner dollar i gjennomsnitt. Reparasjonen av Hubble kostet dermed mest sannsynlig ikke langt unna en halv milliard dollar.
Heldigvis fungerte reparasjonen, og Hubble ble en gigantisk suksess. Det er fremdeles i drift, over 30 år etter oppskytningen. Og bruker fremdeles 486SX 25 MHz CPU.
