Det er lenge siden norske selskap begynte å holde seg med digitaliseringssjefer. For å holde seg konkurransedyktige og effektive, er samordning og fokus helt avgjørende. På nasjonalt nivå glimrer digitalsjefene med sitt fravær. Det kan bety trøbbel for både det offentlige, næringslivet og vår felles velferd.
Sammenlignet med andre industrialiserte land har Norge hatt en sterk posisjon innen teknologi og digitalisering gjennom mange år. I 2022 er forspranget vi en gang hadde, i ferd med å glippe, og vi oppnår vår svakeste posisjon på sju år, ifølge Abelias omstillingsbarometer. Det er et situasjonsbilde vi må ta på alvor.
Ikke tid for hvileskjær
Vi skal hverken skjønnmale eller svartmale digitaliseringen i Norge. I løpet av pandemien ble mange av de lavthengende fruktene plukket. Og det er vel og bra at flere nordmenn klarer å logge seg på via Teams og Zoom enten det er fra fjellheimen, hjemmet eller på stranda. Det betyr ikke at vi kan koste på oss et hvileskjær nå.
Det som setter digitaliseringen på vent nå, er floker i store, komplekse systemer med mange aktører. Slike floker eksisterer i både privat og offentlig sektor, men særlig i kommune-Norge.
Hvorfor kan vi ikke låne drill av kommunen?
Kommunene har ansvar for kritiske innbyggertjenester. Mange av dem er lovpålagt, og her er det ikke rom for å feile. Men flertallet av tjenestene skal bare løses best mulig til lavest tilgjengelige pris.
Her ligger det store muligheter for å tenke helt annerledes: Det offentlige, som forvalter skoler, sykehus og kontorlokaler, kan med en større digital løsning spare strømutgifter ved å skru ned temperaturen på panelovnene når ingen er på kontoret. Hvorfor skjer det ikke?
Det finnes roboter og smarte hjem som kan forenkle jobben for helsefagarbeidere og gi dem mer tid til omsorg for våre eldre. Hvorfor har vi dem ikke?
Og med sine store bil-, verktøy- og maskinparker på tvers av teknisk etat, helse- og omsorgstjenester, skoler og barnehager – hvorfor kan ikke kommunen dele utstyr internt eller låne det ut til innbyggerne?
Seks lærere fremfor parkerte biler
For å ta et eksempel: En norsk kommune med 50.000 innbyggere eier, leaser eller leier cirka 350 kjøretøy. Hvis vi kunne redusere behovet for 10 prosent av disse ved smartere bruk av mobilitetsdata, vil det frigjøre 3,5 millioner kroner hvert år, bare for den ene kommunen. Med det kan en kommune lønne seks ekstra lærere. For hele kommunesektoren snakker vi om mer enn 300 millioner i årlig besparelse for dette ene tiltaket. Det er sårt tiltrengte penger som kunne ha styrket velferden til folk.
Norden må være drivkraft i KI-kappløpet
Omstillingsevne på stedet hvil siden 2016
Regjeringens utkast til statsbudsjett gir en pekepinn på hva som er ambisjonene for digitaliseringen for neste år. Og de er dessverre ikke høye nok. Dersom vi skal hevde oss på digitaliseringstoppen, må vi komme oss opp i ringene igjen. Det er til ettertanke at den digitale omstillingsevnen har stått på stedet hvil siden 2016. Og inntil videre kommer vi ikke til å ta store sprang heller.
Ja, det er bra at eksempelvis bevilgningen til bredbåndsutbygging øker med 100 millioner kroner. Men på samme tid er det underlig å fjerne den reduserte el-avgiften for norske datasentre.
Vi forstår godt at budsjettet for neste år er stramt, selv om enkelte symbolsatsninger ikke skulle tyde på det. Det vi ikke forstår, er at det skal satses så lite på investeringer som gir verdi for fremtiden: kunnskap og digitalisering. Digitalisering gjør at vi kan bruke ressursene våre smartere. Kompetansemangelen innen IKT alene bidrar til et verditap for samfunnet på 2,2 milliarder årlig.
Skalering av det som funker
Men det som virkelig mangler i statsbudsjettet, er viljen til å skalere opp løsninger som fremoverlente kommuner og bedrifter vet funker. I kommuner som Larvik, Stavanger og Asker ser vi spennende fremoverlente grep innenfor digitalisering som det er verdt å ta en nærmere kikk på.
Stavanger har for eksempel tatt i bruk smartbyteknologi for å levere mer effektive kommunale tjenester på en rekke områder, både innen bærekraft, medvirkning og helse/velferd. Og Asker kommune jobber for å bruke digital teknologi i effektivisering av transport/kollektivtilbud og er langt fremme på å ta i bruk velferdsteknologi for bedre hjemmeoppfølging.
Det er ikke tid for et hvileskjær. Ansvaret for digitalisering ligger på alle statsråder, ikke bare kommunalminister Gjelsvik og næringsminister Vestre.
Vi lurer på om de prater nok sammen. For det er ikke mulig å gjøre et grønt industriløft uten at alle er med på å løfte sammen. En mer veldreven offentlig sektor med et samkjørt virkemiddelapparat er et næringspolitisk grep som monner.
Derfor henger vi etter i teknologikappløpet
