Regnbueflagg, logobytte og dansing på gata. Igjen er det Pride. I fjor skrev jeg et debattinnlegg på Digi.no om hvordan det var å komme ut av skapet og hvor viktig mangfold er for samfunnet. Så la meg, tross overskriften, slå det fast med en gang: Pride er fortsatt viktig.
Jeg elsker faktisk Pride og alt det står for, og jeg vil at det skal være en evigvarende tradisjon. Likevel tror jeg at vi alle har vunnet den dagen Pride blir feiret fordi det er gøy – og ikke fordi det er nødvendig.
Ukultur og fastlåste holdninger
Engasjement på arbeidsplassen er viktig. Hos en av mine tidligere arbeidsgivere ønsket jeg å markere Pride på vegne av jobben. Jeg fikk helhjertet støtte og budsjett fra toppledelsen og gikk deretter videre med å annonsere initiativet til mine kolleger. De fleste synes det var en kjempegod idé. Men ikke alle.
Noen ledere i andre avdelinger reagerte negativt og spurte retorisk: «Hvorfor skal selskapet bli relatert til nakne mennesker som danser i gata?» og «Hva kommer våre kunder til å tro?».
Problemet var ikke nødvendigvis spørsmålene i seg selv. Jeg kunne lett ha parkert både spørsmål og kommentarer om de var stilt i oppriktighet og av nysgjerrighet. Problemet var deres fastlåste og inngrodde syn på Pride – og homofili i særdeleshet. Skjulte meninger og holdninger er skummelt når det plutselig kommer til overflaten.
Alternative virkeligheter
Heldigvis er ikke majoriteten i samfunnet homofobe og intolerante. Men de finnes. Og de synes. Kommentarfeltene i sosiale medier bekrefter dette.
Når store norske selskaper bytter ut sine profilbilder på sosiale medier, tar det ikke lang tid før alternative virkeligheter viser sine sanne farger. Og ikke akkurat regnbuens farger. Det er hatmeldinger og grums fra en tid vi ikke vil tilbake til. Derfor trenger vi Pride.
Vi skal vise folk at vi er ikke bare er en gjeng med halvnakne mennesker som danser på gata. Vi feirer kjærligheten og mangfoldet, fordi vi trenger dem alle sammen – både privat og på jobb. Mennesker som bryr seg om hverandre. Skapende mennesker. Nysgjerrige folk som engasjerer seg og stolt hever firmalogoen i regnbuens farger.
Mer enn parade
For meg er det viktig å vise at Oslo Pride er mer enn en fargesprakende gateparade. Det er et ukelangt program med over 170 andre arrangementer, debatter, diskusjoner, forelesninger og show. Det er en serie aktiviteter for å vise hvor ufarlige vi er, hvor gøyale vi er og hva vi har opplevd for å komme hit. Vi skal vise vår virkelighet.
Hos IT-konsulentselskapet Webstep, der jeg nå jobber, kjøper jeg regnbueflagg, arrangerer champagne-frokost i forkant av paraden og skriver innlegg som dette. Ikke fordi jeg er homofil, men fordi jeg er engasjert. Og det til stor applaus fra arbeidsgiver, som ser verdien av mangfold både i prosjekter og som organisasjon. Det gir meg mot og lyst til å fortsette kampen.
Legning er kjedelig
Homofili synes jeg er kjedelig, men det synes ikke alle. Jeg holdt hender med en tidligere date og opplevde stirring, latter og erting. Aldri har jeg følt meg mer som en aktivist enn på den daten.
Rollen min i samfunnet burde være utvikler – og ikke homofil. Det er jo mye mer spennende å snakke om hvordan vi kan automatisere tertiærreguleringen i strømnettet enn om hvem jeg dater på privaten. Derfor drømmer jeg.
Om en verden der mangfold er akseptert og homofili normalisert. Om en virkelighet der homofili er kjedelig for alle, der vi kan holde hender uten å føle oss som aktivister. Et samfunn der vi kan legge nødvendigheten av Pride på hylla og heller feire styrken som ligger i forskjellene.
Progress begins with pride!
