I innlegget «Designtekningens død» spør DNBs Niroshan Roman om designtenkning som prosess er døende, nå som kunstig intelligens inntar arbeidslivene og kan være med på å effektivisere prosessene våre.
Behovet for å effektivisere og forenkle er legitimt, særlig når ressursene er knappe og forventningene høye. Men før vi erklærer designtenkningen død, er det viktig å forstå hva den er – eller kanskje enda viktigere – ikke er.
Å gå raskere fra «tenkning» til «handling» er utvilsomt attraktivt ut fra et forretningsperspektiv, men designtenkning er ikke bare en serie med tidkrevende steg, og det handler ikke bare om å tenke. Snarere er det en tilnærming til problemløsning som bygger på empati og dyp brukerforståelse.
Når vi snakker om designtenkning, snakker vi om et aktivt, brukersentrert tankesett som er avhengig av menneskelig interaksjon og refleksjon. Det handler ikke bare om å generere ideer og få de raskt ut i markedet, men om å forstå problemer på et dypere nivå gjennom empati og praktisk utprøving, og å ta valg som løser virkelige problemer.
Alle prosesser kan tjene på å bruke nye metoder og verktøy, men vi mener det gir lite mening å ta livet av tankesettet som eksisterer, uavhengig av metoden og verktøyene vi bruker.
Fra tenkning til handling
I kronikken «Designtenkningens død» forespeiles en fremtid der veien fra idé til lansering nær sagt kan automatiseres, hele veien fra generering av idé til prototyping, og til og med testing og validering på eksisterende brukere. Og om dette kanskje i dag først og fremst er en teknologioptimistisk mulighet og arbeidshypotese, er det ikke lenge(r) science fiction, men en mulighet som fortjener både oppmerksomhet og diskusjon.
Er teknologien klar?
Den vanskelige reisen fra idé til handling, fra konsept til produkt, er utvilsomt en utfordring vi anerkjenner. Idéen om å bruke KI til å effektivisere slike prosesser, er både forlokkende og i aktiv bruk hos oss. Men er teknologien virkelig klar til at vi skal kunne hoppe direkte fra idé til handling? Og når den blir det, bør vi? Og hva må vi tenke på?
Fra det første møtet med KI er det klart at teknologien besitter noen utrolige egenskaper: Med litt inputdata og noen kvalifiserte spørringer, triller både tolkning og innsikt, ideer, konsepter og løsninger ut av maskinen som perler på en snor, med svar og konklusjoner som er tilsynelatende både gjennomtenkte og intelligente.
Men i kombinasjonen av glede over å ta i bruk skinnende nye verktøy og vår konstante iver etter å komme raskt til en løsning, må vi også ta oss tid til å stille oss spørsmålet om vi ikke står i fare for å svelge feil pille.
Hvordan beholde rot i virkeligheten?
I en verden der KI kan brukes til mye av det vi gjør, fra oppsummeringer av data til prototyping og testing mot simulerte brukere, står vi overfor et dypere filosofisk dilemma, det Jean Baudrillard kaller «Simulacra» – kopier uten original.
Kanskje den første gangen man gjør dette vil være god nok, men hva om man gjør dette systematisk? Hvor lenge representerer dataene, innsiktene og simulasjonene virkelig autentiske mennesker og behov, og hvor mye skal til før det vi skaper er en hyperrealitet som gir perfekt mening i KI-ens eget perspektiv, men som mangler rot i den virkelige verdenen?
KI som en partner i designprosessen
Selv om KI er et enestående verktøy som kan ta oss raskere over noen hindre, og som fortjener eksperimentering, tenker vi ikke at designtenkningens tid er over. Vi må ta oss tid til å se oss i bakspeilet, uten å stole blindt på teknologien.
Derfor omfavner vi KI som en partner i designprosessen. Stegvis, men ikke helt. KI skal ikke gå på bekostning av det menneskelige mangfoldet og kompleksitet, de uforutsette svarene og de tilfeldige dypdykkene vi finner når vi tenker etter. Det er nettopp disse funnene som utfordrer og gir løsningen friksjon, og som gjør løsningen relevant for både designere og de mange brukerne.
For selv om det kan være tidkrevende, er det i møtet med ekte mennesker at vi kan skape endring som utgjør en positiv forskjell i deres liv.
