Det å kjøpe et passende minnekort basert på Secure Digital-teknologien (SD) er alt annet enn enkelt. Kortene kan ha en rekke forskjellige egenskaper og være basert på flere forskjellige underteknologier. Kortene er vanligvis godt merket med det de støtter, men ofte på litt kryptisk vis. Velger man feil kort, risikerer man å betale ekstra for funksjonalitet som vertsenheten ikke kan utnytte. I verste fall vil ikke kortet fungere i det hele tatt.
Den enkleste egenskapen å forholde seg til, er den fysiske størrelsen. Har vertsenheten bare plass til et microSD-kort, så velger man det. Større enheter kan gjerne bruke SD-kort i full størrelse, men også microSD-kort med en adapter.
Det finnes også en mellomstørrelse kalt miniSD, men den er temmelig uvanlig.
NHO: – Ikke et sekund for tidlig
Fra megabyte til terabyte
Hvor mye lagringskapasitet man bør kjøpe, avhenger av størrelsen på lommeboka, men like mye av hvilken hvilke versjoner av SD-teknologien som støttes av vertsenheten.
SD-teknologien ble introdusert i 1999 og støttet da opptil 2 gigabyte lagringsplass. I 2006 kom SDHC (High Capacity) med kapasitet på opptil 32 gigabyte. SDXC (Extended Capacity) kom i 2009 med opptil 2 terabyte lagringsplass, og i 2018 kom SDUC (Ultra Capacity) med støtte for opptil 128 terabyte lagringsplass.
Man får ingen glede av de nyere versjonene i enheter som ikke spesifikt støtter dem.
Det kan være en viss sammenheng mellom de ulike SD-versjonene og andre egenskaper enn lagringskapasiteten, for eksempel overføringshastighet. Men det er ikke alltid slik.
Hastighet, hastighet, hastighet
Stort sett all annen informasjon på kortene beskriver lese- og skrivehastighetene til kortene. Det finnes flere generasjon av merking for dette, og i tillegg kan man måle hastighet på ulike måter.
På eldre SD-kort er den minste sekvensielle skrivehastigheten oppgitt i antall megabyte per sekund. Det finnes fire klasser for dette: C2, C4, C6 og C10, hvor tallet tilsvarer skrivehastigheten i megabyte. Symbolet for dette er en slags C med tallet inni, slik som på kortet til venstre bildet nedenfor, som kan skrives til med en hastighet på minst 10 megabyte per sekund.
Telia har testet giga-fart for fast trådløst bredbånd
Raskere buss
På det midterste kortet over er hastigheten oppgitt i hastighetsklassen UHS (Ultra-High Speed). Symbolet for dette er et tall inne i en U. Det finnes to UHS-klasser, U1 og U3, som lover en minimum, vedvarende skrivehastighet på henholdsvis 10 og 30 megabyte per sekund.
I tillegg til dette finnes det tre forskjellige UHS-bussgrensesnitt, noe som er oppgitt med romertall på kortet. Det midterste av kortene over er merket med romertall I, mens det til høyre er merket med romertall II. Noen kort kan i stedet være merket med romertall III. Dette kalles også for henholdsvis UHS-I, UHS-II og UHS-III.
UHS-I-kort har en teoretisk maksimal overføringshastighet på 104 megabyte per sekund. UHS-II-kort har en ekstra rad med kontakter på baksiden og kan dermed støtte høyere hastigheter, opptil 312 megabyte per sekund. UHS-III, som ble introdusert i 2017, har en teoretisk maksimal overføringshastighet på 624 megabyte per sekund.
Enda raskere buss
Enda raskere er SD Express, som kom i 2018. Kortlesere som støtter disse kortene, vil være direkte integrert med PCI Express-teknologien (PCIe) i vertsenhetene. Maksimalhastigheten avhenger av hvilken generasjon av PCIe og antall baner som benyttes. Med PCIe 3.0 og én bane, er maksimal overføringshastighet 985 megabyte i sekundet. Med PCIe 4.0 og to baner er maksimalhastigheten derimot på 3940 megabyte per sekund.
Dette er spionkameraet fra Arendalsuka
Videofart
På kortet helt til høyre på illustrasjonen et par avsnitt tilbake, er hastighetsklassen oppgitt som V90. Dette er basert på videohastighetsklassen, som er symbolisert med en V etterfulgt av et tall som gjengir minimums vedvarende skrivehastighet i megabyte per sekund.
V90 er den raskeste, mens V6 er den tregest. V90 og V60 krever UHS-II-buss eller raskere. Disse er ment for videoopptak med 8K-oppløsning.
Egnet for app-lagring
Som om ikke dette var nok, så finnes det også det som kalles for Application Performance Class, som er symbolisert på kortene med en A, etterfulgt av et siffer. Bakgrunnen for denne ytelsesklassen er å beskrive hvor godt kortene egner seg som en utvidelse av lagringsplassen i smartmobiler. I et slikt bruksområde er det ikke bare den sekvensielle lese- eller skrivehastigheten som har betydning, men også den vilkårlige. Kanskje det er mange filer som skal lese eller skrives rett etter hverandre, og disse er lagret på helt forskjellige steder minnekortet.
Det finnes to ytelsesklasser av denne typen, A1 og A2. Minnekort av begge klasser skal støtte en sekvensiell skrivehastighet på minimum 10 megabyte per sekund. Det er den vilkårlige lese- og skrivehastigheten som er forskjellig, hvor minimumskravene til A2-baserte kort er 3 til 4 ganger høyere enn for A1-baserte kort, målt i antallet 4 kilobyte lese- eller skrivekommandoer de kan håndtere per sekund.
CD-ROM-fart
Selv med alle disse standardiserte symbolene for egenskaper, er det ikke uvanlig at produsentene også inkluderer egne beskrivelser og symboler, inkludert teoretiske lese- og skrivehastigheter oppgitt i megabyte per sekund eller et tall etterfulgt av en x, for eksempel 1666x. Det sistnevnte forteller at den maksimale, teoretiske lesehastigheten til kortet er 1666 ganger høyere enn den opprinnelige lesehastigheten til CD-ROM-plater, altså 150 kilobyte per sekund. Nyttig sammenligning i dag? Tja …
Verdens første KI-museum vil vise tech-utfordringene: – Sneglene har blitt en attraksjon
